Åp. 4, 1

Åp. 4,1b. Det som heretter skal skje.

Mykje er uklart og vanskeleg i Openb. Ver difor varsam med tolkinga. Det blir lett

Sensasjon av slike tankar. Overskrifta over Openb. er: Det som heretter skal henda.

Noko veit me sikkert, men mykje er uklårt for oss ennå. Me kan ikkje gå i detaljar, men halda fram hovudsaka.

Me må stiga opp, og la han syna oss framtida. Her må me halda oss til Ordet - og ikkje gå utanom det. Her bør me gå fram med audmjuk bøn.

Bibelen har gitt oss oversikt og syner. Nokre hovudsaker vil me ta fram nå:

1) I endetida: Stort fråfall.

1.Tim.4,1 seier med klåre ord at…

Fråfallet blir frå Bibelen og sann kristendom. Somme vil ha kristennamnet, men vera utan åndeleg liv. Slik var det i Efeus, Åp.3,1: Dei hadde berre namn av å leva.

Me kjem ikkje frå det nå. Me ser det i avisa, på møte, i kyrkja, moralen, i avvik frå bibelsk lære. Og det er eit varsel om dei siste dagar.

2) Israel.

Det er eit spesielt folk. Det er kalla fikentre og oljetre. Når det skyt knupp, kjem sommaren – og det er Jesu kome.

Israel skal bli omvendt og koma til sitt land. Esek. 36,24f; Jer. 31,35-37.

Mange er i villreie nå – og me høyrer mange forvirrande røyster. Nokre

Teologar og lekfolk seier at Israel er som andre folk, dei har ingen rett til landet. Er det sant?

Rom. 11,25-26 (v.1) seier noko viktig om det: dvs. Israel skal bli frelst som folk, det må tyda dei fleste. Det er Guds spesielle løfte til Israel som folk! Her er det skilje mellom dei og heidningane Amos 9,11-12.14.15. Sit. i Apg. 15,16.

Det skjer noko i endetida. Noko er oppfylt pinsedag, men ikkje alt.

Jødane skal bli gjenreist. Dei skal koma frå alle land, v. 14. Då vender eg lagnaden, og gjer ende på fangenskapet.

V. 15. Dei skal plantast og skal aldri rykkast opp att! Dette kan ikkje vera Babel. Fleire år er med her, som 1948, 1967, 1973.

I Rom 11,12.15 les me: Det skal bli liv av døde. Det må verta ei mektig misjonstid utan at me kjenner detaljane her.

Bibelen har fleire åtvaringar mot å forakta jødefolket – som Rom.11.18: Tenk ikkje om deg sjølv at du er betre. Og i v. 20: Ver ikkje hovmodig, men ottast Gud. v. 28. Det er sagt til heidningar. Korleis vågar dei å kjempa mot Israel? Det skulle ein tenkja på politisk også.

3) Misjon.

Guds rike sin siger i våre hjarto. Jesus bad oss å gå til alle.

Mat. 24,14: evang. skal forkynnast for alle folk - DÅ skal enda koma. Det er eit klårt teikn. Når misjonen går fram, nærmar Jesu kome seg. Alle folkeslag må få høyra om han.

Kva kan me gjera? Vaka, vera rede, ikkje la nokon lura oss.

4) Jesus kjem att!

Det er heilt sikkert. Heile Bibelen seier det. Me skal ikkje vera her alltid. Det er viktig i vår tid. Me er vandringsmenn, og himmelborgarar. Åp.19,7: Tida er komen. Åp. 3,11: Eg kjem snart. Kap. 22,12: Sjå, eg kjem snart.

Joh. 14,3: når eg har gått bort og stelt til ein stad åt dykk, kjem eg att.

Slik kan me sitera mange bibelvers. Og det er klart: me kan venta Jesus igjen. Han står bak sitt ord.

Då er ein ting viktig: vere rede, kvar stund. Det tyder å vaka, vera rein i Jesu blod. Berre der er frelse. Vak og bed, sa Jesus. Me veit ikkje dato, men fekk teikn.

Jesus sa i Luk. 17,26: Som det var i Noahs dagar, v. 28: som det var i Lots dagar – slik skal det bli når han kjem att. Då har me nokre kjenneteikn: Det skal vera ugudelige folk, som foraktar Gud, og går sin eigen veg. Det er vår tid.

Korleis gjekk det om han kom i kveld?

Er du rede? Er du omvendt til Gud, og rein i forsoninga?

Berre Jesus er di von! Han kallar på syndarar nå.

Åp. 5, 1-10.

Åp.5,1-10.

Jesus - har mange navn. = Bibelens sentrum, hovedpers.

1,5: det truverdige vitne. - til 22,11: den klare morgenstjerne.

Om han, kven han er og hans gjern. (titler).

Nå er mykje uklart for folk. Her: alt klart.

1) Davids rotrenning,v. 5. hans herkomst, ætt.

= oppfylling av prof. . Jes, 61 - Luk 4.

Gud utvalde jød. som folk. Joh.4,22: frelsa kjem frå jød. Mat. 1; Luk 3: Jesu ættetavle - frå Abr.

Difor står jød. i særstill. Rom.11,2: Gud har ikkje forrkasta sitt folk.

Rotskudd= nedfalle tre, se svakt, ringe ut - men har liv.!

2) Løven av Juda, 5. Skogens kong, herskar. 1.Mos 49,9. Har kongel. autoritet og makt.

= seierherre til slutt. Herre i krybba og korset.

Den sterke. Guds rike skal seire. Tross motst. og hån.

-Han kan opne boka dvs. vise framtida. Verdig = har makt til det. Framtida er i Jesu hånd.

- har seira. Aldri vore tvil om det. Sikker seier frå skapelsen. Derfor vil Guds rike seire.

- Bib. har svaret på Bib.'s gåter.

Me skal ikkje skamme oss over det. !

3) Lammet,v. 6.7.12. (arníon=lite lam).28 g. i Åp

= Jes. var rein og uskyldig. + offer: i påsken, kvar morgon,kveld. 2. Mos. 29,38f.

Viser han var villig å lida og dø for m.

a) Slakta,v. 9 - som offerlam. Kunne ikkje seia nei.

Til korset, offerstedet, alteret. taler om lidelse, kamp, offer.

b) kjøpte oss til Gud. Som på et marked, prisen betalt. = vår forsoning.

Prisen: blodet: ga sitt liv, syndens lønn: død.

mange vers: 1.Kor.6,20: de er dyrt kjøpt.

1.Pet.2,24: bar våre synder på sin lekam.

Joh. 1,29: Sjå der Guds lam som ber verdas s.

Jes. 53,5: Han er såra for våre brot.

Mat.20,28: gi livet til løysepenge for mange.

- Me er frikjøpt frå dom, straff, all synd

blir som englar og meir! Difor: Ny song. v.9.

= sann kr.dom. Ikkje sjølvstrev og lov.

Men Jesu gjerning for oss. Utan er alt hykleri.

c) Alle folk. Fr. ikkje for jødar el. snille folk.

Gud vil at alle skal bli fr. Forsoning. er for verda. Alle ætter og folk - uansett rase.

= misjon. Budsk. om Jes. må ut til alle!

= vår del.

d) Difor gjort oss til prestar og kongerike. Me er et nytt folk. Guds barn.

= vår teneste, vårt liv, ansvar.

Er me sløve?

Vil han be nokon å stanse, be om fornying?

La kongen få sin vei og vilje?

Åp. 6.,1-

66-Åp 6, 1-

Ryttarane.

Tolkarane er usamde om kva den første hesten tyder. Dei andre er relativt enkle å skjøna. Dette er ein del av framtidsboka, og den er ofte vanskeleg å skjøna. Men Johannes fekk sjå noko som var heilt nytt for han. Sju segl skulle brytast og dei opna syner fopr han om framtida.

Den første hesten kom ved det første seglet. Hesten var kvit og ein bogeskyttar sat på han. Det er tale om kamp og strid, og han fekk ei krone. Det hang saman med siger. Eit talande uttrykk kjem her: Han drog ut med siger og for å sigra.

I kap. 19, 11 kjem det og ein kvit hest. Han er og ute i strid. Det er tydeleg at ryttaren der er Jesus. Og det er underleg om ikkje det er han som er på den første ryttaren her også. Både Skovgaard-Petersen og H. Odeberg ser det slik, og andre.

Då har me her eit vakkert bilete på Jesu siger. Han er kalla Ordet (Joh. 1, 1 og Op. 19, 13). Kvitfargen er uttrykk for reinleik, og han fekk krona som teikn på siger.

1. Han drog ut.

Me veit at han var i himmelen i æva. Der leika han hjå far sin. Ordt. 8, 23. Julenatt kom han til jord, og me syng: ”Ein frelsar er oss fødd i dag.” Luk. 2. Men han kom ikkje hit til pynt eller for å visa oss korleis me burde leva.

Jesus kom for å døy. Det sa profetien også: Han er såra for våre brot… Jes, 53, 5. Krossen var målet og meininga med Jesu kome. Då vart skuldbrevet vårt nagla til krossen og rive i stykker. Forsoninga hende då og me vart fri vår skuld og synd. Og dette galdt for alle menneske.

Likevel: Folket må få høyra om det og ta imot det personleg. Det er då me vert frelste og ferdige til å koma til himmelen.

Difor trong Jesus vitne og sendebod. Det er dei han sender ut i dag. Dei går ut i verda i staden for Jesus. Då forkynner dei evangeliet. Det er når folk trur det, at dei vert frelste. I Misjonsbefalinga står det klårt: Gå ut i all verda og gjer alle folkeslag til læresveinar. Mat. 28, 18-20.

Men dei går ikkje åleine. Han sa det klårt: Sjå, eg er med dykk alle dagar… Så det er eigentleg Jesus som reiser ut til misjonsmarka. Og det er han som talar i bygd og by der rette sendebod kjem. – Han drog ut…

2. Då reiste han med siger.

Eigentleg har han sigra før han dreg ut. Det er eineståande i verda. Han er ikkje uvitande om resultatet. Ordet på krossen gjeld for alle tider: Fullbrakt. Joh. 19, 30.

For det var på krossen det hende. Sigeren vart vunnen der. Han sa det på førehand, slik at heller ikkje læresveinane skulle vera uvitande. I Joh. 12, 31 seier han: Nå skal fyrsten over denne verda kastast ut. Og i Joh. 16, 11 er det klårt: Djevelen er dømd. Kol. 2, 15 er like fint: Jesus avvepna maktene og herredøma – og synte seg som sigerherre over dei.

Ja, Jesus skulle gjera han til inkjes, Hebr. 2,1 4. Etter den dagenm på krossen er djevelen her i verda på oppseiing. Det er kort tid til han må gi opp.

Profetordet hadde sagt det: Messias skulle knusa hovudet åt slangen (djevelen). Det er den sigeren Jesus dreg ut i verda med. Og den sigeren er det predikantar og misjonærar står fram med og gir dei frimot og kraft til å gå.

Men me gløymer så lett, det gjorde dei og. Difor kjem påminningane.

3. Han drog ut til siger.

Slik var det på Golgata. Det var aldri usikkert om Jesus skulle sigra på krossen, frå Gud si side. Messiasprofetiane seier det. Det ”fullbrakt” som folket høyrde på Golgata, var lova frå evige tider av.

I det evangeliske arbeidet er det i grunnen like sikkert. Misjonsarbeidet skal lukkast til slutt. Ingen kan eller skal riva oss ut or Guds hand. Gud har lova det, og då skjer det. Spørsmålet vårt er meir kor mange som blir frelst, og om me får våre med oss på vegen.

Det siste slaget og dei siste stridar i Guds rike skal og verta til siger for Guds sak. Slaget ved Harmageddon i Op. 16 vil enda med siger for Kristus. I kap. 17, 14 står det: Lammet skal vinna. Og i kap. 18, 2 kjem triumfen: Fallen er Babylon!

Denne sigeren gir oss siger. Me får sigra i hans kraft. Og med tanke på den endelege siger, kan me kjenna oss trygge og sterke i Gud. Jesus bad i si øvsteprestlege bøn: Vara dei frå det vonde, Joh. 17, 15. Det ordet vil han halda.

Takk, Jesus, at du var så god!

Åp. 7, 9. 13-15.

Åp. 7, 9. 13-15. Hvem er de?

Vi skal ikke nå tale om hvem disse menneskene er, historisk sett. Mange har studert på det, men nytten er ikke så stort for vårt åndelige liv og vekst i nåden.

Derimot skal vi prøve å se på den praktiske og åndelige side ved bibelversene. Slik kan vi la dette ordet stå som et bilde på alle troende og hellige mennesker. Da kommer det oss nær innpå livet når vi spør: Hvem er de? Og hvor kommer de fra?

Vi legger merke til at de kommer ut av en trengsel – den STORE trengsel. Her står ikke at de er kommet ut, som om det var fortid. Heller ikke står det at skal komme ut en gang i framtida. De kommer ut. Det er nåtid, presens, en vedvarende handling. Det er noe som skjer – de kommer.

Har du sett at dette er et bilde på deg? Som kristne er vi på vei – og det i og fra en trengsel. Det minner oss om Jesu ord om den trange port og den smale vei – det er den som fører til livet. Mat. 7, 13-14. Slik er en sann omvendelse og et rett kristenliv. Det er trengsel, og det på flere måter.

1. Omvendelsen

Det var en trengsel da vi kom til Jesus første gang. For da skulle vi inn gjennom omvendelsens trange dør. Da kjente vi at det ikke var lett. Mange ting ville hindre og binde oss. Satan spenner mange sterke bånd omkring oss. Og vi sang med rette, av hjertet: ”Når Satan meg veien vil sperre, og spinner sitt snedige garn.”

I våre dager vil mange bli kristne UTEN å gå inn gjennom denne porten. Men her tar de feil. De vil til himmelen, men vil ikke gå veien som fører dit. Det er ikke logisk. De vil til himmelen, men vil ikke gå inn gjennom den porten som er begynnelsen til veien!

Jesus sier: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh. 3, 3. De kan ikke se og forstå hva Guds rike er, og langt mindre komme inn i det.

Nei, det var ikke så lett, det kostet å bøye seg. Det var kamp. Tårene rann i lange nattetimer. Vi stred og bad og leste. Men det ble mørkere og mørkere. Tett tåke omhyllet oss, og vi var nær ved å gi opp alt.

Da slo lynet ned i oss, vi fikk se. Lyset fra Golgata strålte mot oss. Vi fikk oppleve den store, salige og frigjørende kraft: Tenk, Jesus henger der, såret, pint og forslått. Og hvorfor? Jo, tenk, det var for MIN skyld han hang på korset. Det var jeg som dømte ham. Det var jeg som slo naglene i hendene hans. Det var jeg! Min synd var det han ble straffet for.

Og dermed er jeg fri! Da kom vi ut av trengselen.

2. Kristenlivet

Det gikk ikke lang tid før vi så og erfarte noe mer: Den troendes liv er en trengsel. Et liv hvor man ”langpines” av fienden.

Paulus sa da han skulle trøste de nyfrelste i Lille-Asia: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg. 14,22. VI MÅ! GÅ INN I ! Du kan nok se ut som en kristen, være døpt og konfirmert, gå i kirke og bedehus – og likevel være utenfor. Du kan være respektert som et godt menneske, og folk kan holde deg for et strålende menneske og en god kristen.

Men hør: Har du gått inn gjennom den trange porten der du fikk problem med din synd? Og merker du den samme trengsel i livet som kristen?

Paulus sa: mange trengsler. Mange kristne må gjennomgå mye – før de når himmelporten. Og alle får sin del. Men i vår tid vil mange leve et enkelt og uproblematisk liv som kristen. De synes å ha glemt at ”så mange som vil leve gudfryktig i den nåværende verden, skal bli forfulgt. 2. Tim. 3, 12. De mener det er så ydmykt å være lojal mot verden, slik at vi ikke støter noen. De skal være kamerater og venner. Dermed unngår de trengsel for Guds ords og vitnesbyrdets skyld. Men den som aldri støter noen, vinner heller aldri noen for Gud.

Om trengslene er mange og harde, så skal vi komme gjennom! Ingen har ennå hatt så svære trengsler at de ikke kunne komme gjennom dem. Jesus vil føre oss vel gjennom alle farer når vi lar hans vilje skje. Til vi er helt framme.

3. Den siste trengsel

Den siste og store trengsel vi må gjennom er den kalde dødens flod. ”Dødsskyggens dal” står det om i Salme 23. Da er døden så nær oss at skyggen av den når inn i vårt liv. – Vi sitter ved våre kjæres båre, vi er selv inne i en hard og vanskelig sykdom, og vi opplever at djevelen anfekter vår tro. Vi vandrer i dødsskyggens land.

Men da – er han med oss. Hvor godt det er å eie Jesus ved dødsfloden. Hvor trygt å vite at han er med over alt. Til alle tider. Mat. 28,20.

Rene klær

Det andre som står om de kristne, er at de har tvettet sine kjortler. Det forteller oss at de har vært urene og skitne en gang. Det var synden i vårt liv. Men de ble vasket og renset. Nå står de for tronen med et rent liv. Blir det din opplevelse etter døden?

Johannes sier også: de har gjort dem hvite. Alt urent var borte. Smusset av synd og ugudelighet kan ingen se mer. Tankelivet er blitt rent. De stygge og harde ord er blitt borte. De hadde satt noen fryktelige flekker på kjortelen. I tillegg kom uhederlige gjerninger og handlinger i livet. Har du sett inn i livet ditt og oppdaget noe av dette? Du ser nok ikke alt. Mye ligger gjemt, men kanskje dukker det opp nå og da. Hva gjør du med din synd?

De som kom fram til himmelen, hadde hvite klær. For en forvandling! Og forandring. Noe helt nytt kom i stedet for det gamle.

Hvordan kunne det skje? Hva var ”vaskemidlet” her? Det må ha vært sterkt og kraftig som maktet å gjøre det svarte kvitt. For synden forsvinner ikke ved en og annen forklaring og gode forsetter. Du kan ikke be de bort eller gi så mange pengegaver at de oppveier synden. For synden sitter fast i selve naturen. Her må en ny fødsel og en ny skapning til. Det er ikke nok å forbedre seg.

Jesu blod

Hvordan skjedde det for himmelborgerne? Det skjedde i Lammets blod. Det er den eneste vei til frelse! Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter. Apg. 4, 12. Og det navnet blir til evig tid. Salme 72. Lammets blod er renselsesmidlet for deg. Også du kan bli ren – hvit som sne. Blodet er kilden som er åpnet mot all synd og urenhet. Sak. 13, 1.

Senk deg ned i dette blod, i denne kilde. Og du blir ren. Det skjer ved troen på Jesus og hans gjerning. Blodet er uttrykk for Jesu forsoning og seier.

Da er du ingen hykler lenger. For det Jesus gjør, det gjør han helt og fullkomment. Ditt eget strev er ikke verd noe, det holder ikke i dommen. Du er fortapt med alt det du har, også det du tror er godt og nyttig. Du farer til helvede med all din egen rettferdighet. For den er som et skittent klesplagg.

”Det er blodet som renser deg nu.” Den setter din plagede sjel i frihet!

Hvorfor skal du vente lenger? Bøy deg i dag ved korset, og la Jesus frelse deg.

Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

Åp. 8, 1-5.

66-Åp 8, 1-5.

Det sjuande seglet – bøner.

I dette kapitlet vert det sjuande seglet opna. Sju englar bles i basun, og det blir ofra røykjelse. Det er stille i himmelen, noko stort skal skje. Dei heilage sine bøner kjem i fokus nå.

Englane har otte for Gud og den store dommen som ventar. Dei kristne sine bøner fyller dei truleg med vyrdnad, for det skjer noko i himmelen når dei truande ber.

Om bøn.

1. Gud reknar med våre bøner.

Difor er dei omtala så mykje i Bibelen. Det som har lite å seia, vert ofte lite omtala og forklart. Jesus sjølv bad, og han lærte læresveinane sine å be – slik skal de be, sa han. Det er ikkje likegyldig korleis me ber.

2. Dei tek vare på bønene.

I himmelen er det skåler der dei legg bønene i. Dei er av gull, det mest kostbare og verdfulle materiale på den tida. Og gullet er varig. Det smuldrar ikkje eller rotnar som tre og anna materiale. Han veit kva me be om og kor mykje me er i bøn.

3. Røykjelse.

Røykjelse vart i den gamle pakta brukt som offer. Det var eit eige altar til det, og røyken steig opp til Gud. Den er ofte brukt i Bibelen som bilete på bøn. Salme 141, 2. Og i Åp. 5, 8 står det klårt at røykjelsen er dei heilage sine bøner.

I Bibelsk oppslagsbok står det noko fint her: ”Når det i Åp. 7 er tale om den siste tidens menighet, må en forstå kap. 8, 3f slik at Gud i den siste tiden skal hjelpe sin menighet til å be om større inderlighet og kraft, nemlig om Herrens gjenkomst og avslutninga på denne tiden, noe som gjennom hele Åp. er hensikten med de troendes bønner, jfr. Kap. 6, 10 og 22, 17 og 20.”

4. Tillegg.

I v. 2 står det at engelen som heldt karet fekk mykje røykjelse, for at han skulle leggja dei til bønene åt dei heilage.

Våre bøner blir aldri nok. Dei er korte og ofte ureine og egoistiske. Difor kom det eit tillegg. Det må vera himmelske bøner utan at me veit kven sine det er. Og det er når dette himmelske tillegget kjem, at det byrjar å skje noko.

Og C. Bartholdy skriv at dette tillegget truleg er Jesu bøner. Han ber jo for oss i himmelen. Rom. 8, 34 og Hebr. 9, 24. Og me kan vera visse om at Jesu bøn er reine og heilage. Det er difor me får svar på bøna. Han tar imot våre bøner i nåde, men legg til det som manglar.

Det er audmjukande. Me kan ikkje ein gong be godt nok. Men så er det oppmuntring i dette ordet og: Jesu vil hjelpa oss til å få bønesvar. Difor takkar me for Jesu bøn. ”Gud er på tronen ennu …”

5. Bønesvar.

Svar på bøn kjem ikkje alltid når me ville ha det. Og svaret er heller ikkje alltid slik me ynskte det. Men det er alltid etter Guds vilje. Her var det tora og lyn og jordskjelv. Johannes venta kanskje ikkje det. Men nå var domen komen, og den kan me ikkje be oss bort frå. Kva svaret enn blir for vår del, er det alltid til beste for oss slik Gud ser det. lat oss takka for det.

Åp. 9, 4

66-Åp 9, 4

Guds dom.

”Det vart sagt at dei ikkje måtte skada graset på jorda eller noko anna grønt eller noko tre, men berre dei menneske som ikkje hadde Guds segl på panna.”

Guds dom skal gå over verda. Den er sikker, sjølv om det ikkje alltid ser slik ut. Det er som ein eksamen. På slutten av året kjem han. Eller hausten – han kjem etter sommar. Ingen er i tvil om det.

Slik blir det åndeleg tala også. Avgrunnen sin brønn vert opna, Helvete får sin vilje. Synda skal dømast hjå alle folk i alle land. Det blir ein frykteleg dag for dei som ikkje trudde på Gud, som hata han, eller forakta han. Du skulle vel ikkje vera ein av dei?

Ein flokk slepp likevel fri. Gud valde dei ut, sette sitt segl på dei, som eit stempel som seier: Han høyrer Gud til. Kap. 7, 3. Då kan djevelen eller helvete ikkje røra dei. Du er immun.

Alle andre skal pinast – utan at me veit i detaljar kva det er. Noko vil skje i den store trengsla som går over jorda i den siste tida. Og endeleg skal dei ufrelste kastast i eldsjøen, står det.

Men du som eit Guds barn går fri!

Kva er så seglet, eller kjennemerket på at me høyrer Gud til? Eg trur me finn det vesentlige i kap. 7, 14-15 og 22, 14. Og dette viser attende til 2. Mos. 12 og andre stader der offertenesta i GT er nemnt.

Ein stor skare møtte fram. Det kan vera bilete på alle dei frelste. Dei nådde fram gjennom alle trengsler og prøvingar i livet.

Dei hadde berre ein ting som berga dei. Men det var vesentleg, utan det ville dei og vore i eldsjøen. Det var blodet. Dei trudde på Jesus som kjøpte dei med sitt liv og sin død – dvs. ved blodet. I Hebr. 1, 3 står det slik: Han har gjort reinsing for syndene våre. Og Peter skriv i 1. Pet. 1, 19: De er kjøpte fri med Kristi dyrebare blod, som blodet av eit skuldlaust og lytelaust lam.

På krossen sona Jesus vår synd og bar straffa vår og betalte vår skuld hjå Gud. Det er ikkje spørsmål om me skjønar alt dette, at det måtte vera slik og at dette er den einaste vegen. Han spør berre etter om me vil tru det. Når me tek imot Jesus, frelser han oss av nåde.

Og på livsvegen opplever me at me feilar og syndar og gjer Gud og menneske imot. Difor treng me stadig tilgjeving. Det gir han oss også ved blodet, altså den forsoninga han vann på Golgata, gjeld heile livet. Me kan alltid byggja på det.

I Ef. 1, 7 skriv Paulus: Me har utløysing i blodet hans. Og i 1. Joh. 1, 7: Jesus hans sons blod reinsar oss frå all synd. Guds frelse er blitt mi. Og det er nok.

Me blir aldri frelste ved eigen innsats eller gode gjerningar. Vår kjensler og tankar er ikkje frelsesgrunn.

I songen står det slik: Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne. Der skal me få leva heile livet. I Op. 22, 14 heiter det difor: Sæle er dei som reinsar kjolane sine… Det er noko som skjer stadig, heile tida er me i denne reinsinga frå Jesus når me elver i lyset frå han.

Har du dette seglet?

--

Åp. 10, 6.

66-Åp 10, 6 Ikke mer tid.

I slutten av dette verset står setningen: Nå er tiden omme. I 1930-oversettelsen stod det slik: Og det skal ikke være mer tid. Og i dansk oversettelse av 1948 står det: Fristen er omme.

Og det er et faktum: En dag kommer Jesus igjen. Bibelen har rett: Det vil skje. Den saken er udiskutabel. Han kommer igjen enten folk tror det eller ei. Det er som med døden eller vinteren. Spørsmålet er: Hvordan virker det på meg? Eller: Hvordan bør det virke, når vi vet at tiden tar slutt. For da begynner evigheten. Vi må si noe om det nå:

1. Den siste anledning til frelse er forbi.

Gjenkomsten går fort. 1. Kor. 15, 51f. Vi blir forvandlet i et øyeblikk, i et nu, står det. På grunnteksten står det slik: i et atom av tid, det var den minste tidsenhet man kjente. Det er en udelelig tid, i hast, plutselig.

Da har du ikke tid til å forandre noe. Vi har alle fått tid nok til å vende om til Gud, men har vi brukt den? Ved gjenkomsten er det evig for seint. Er du en sann kristen om han kom nettopp nå?

2. Talen om gjenkomsten kan bevare oss fra verden.

Den er vår fiende og vi lever i fare for den. Den bedrar mange med glitter os tas, og den gjør oss opptatt. Verden vil at folk skal være 100 % opptatt slik at du glemmer Gud og evigheten. Derfor sier Jesus i Luk. 21, 34: Ta dere i vare, det er en oppfordring, det står i imperativ.

Timelige bekymringer slukker håpet og tanken på det åndelige. Verden har allerede tatt mange. Derfor må vi våke. Mark. 4, 19 og 13, 37.

3. Gjenkomsten kan inspirere til hellig liv.

Hvis han kommer snart og uventet, bør vi gjøre opp gamle synder, bekjenne, betale tilbake lån, be noen om tilgivelse. Hvorledes kan du leve urent når Jesus kommer igjen? Vi skal jo alltid leve rett, men vi tror ofte at vi har god tid til å ordne oss. Men hva ville du gjort om du visste at Jesus kom igjen i kveld?

I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere. Det er en side ved helliggjørelseslivet. Vi kan ikke leve med Gud med uoppgjorte synder. I 1. Joh. 3, 3 står det: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, liksom Han er ren. Håpet er himmelhåpet da vi skal møte ham, v. 2. Renser står i nåtid, det er noe som stadig pågår for en kristen.

Tanken på Jesu snare gjenkomst er en spore til å leve rett. Vi kan gjerne diskutere om det er rette måten, men det er slik. Og renselsen skjer ved bekjennelse av synd og tro på blodet.

Augustin sier: Gud renser deg ikke hvis du ikke vil selv. Og du renser deg ved ham som bor i deg. Og prof. S. Odland sier til 1. Joh 3: ”Rense er å frigjøre deg fra alr urent, syndig vesen…. Den som har det kristne håp som en levende makt i seg, må rense seg, for han vet at ingen uren får se Gud.”

Det betyr at vi skal gjøre opp våre synder med Gud og mennesker, og å leve forsiktig i denne verden. Vår gamle natur er ikke kristen og blir det aldri. Derfor formaner Bibelen oss til å være varsom med synder: misunnelse, hovmot, sløvhet, søvn, lathet, egenkjærlighet og mye mer. Kan du møte Jesus i gjenkomsten med slikt?

4. Når tiden er slutt, kan jeg ikke vinne flere for Gud.

Da har vi vært på vårt siste møte, vitnet for siste gang, og gjort vår siste gjerning i misjonen. Vi skal ikke gi flere penger til Guds rikes arbeid. Jesus vil misjon, både hjemme og ute. Det er samme sak. Han vil møte oss midt i arbeidet. Stifteren av Frelsesarmeen William Booth hadde dette valgspråket: Ha en lidenskap: Gå etter sjeler – og gå etter de verste.

Tanken på gjenkomsten kan gjøre oss ivrige i Guds rike. Det gir lyst og kraft: Arbeidsdagen er snart slutt. Jesus sa også til de han møtte i den ellevte time: Gå og arbeid i min vingård. Og hans bud er klart: Gå ut. Mat. 28. 19.

I Luk. 16, 9 gir han oss dette rådet: Vinn dere venner ved den urettferdige mammon. Våre gaver til misjonen er sendebud i vårt sted. Du blir en misjonær ved gavene. Ingen ting er for mye om du kan redde en eneste sjel. Ingen savn og anstrengelse eller offer er for stort. Sjelene er mest verd. Lidelsen her i tiden er ikke noe mot herligheten som venter oss, sier Paulus. Rom. 8, 18. Og til korinterne skriver han: Vi har ikke det synlige for øye. 2. Kor. 4, 18.

Når Jesus kommer igjen, har vi vunnet noen for ham?

5. Vi har bedt vår siste bønn!

Tiden i lønnkammeret er avsluttet ved Jesu gjenkomst. Da skal vi aldri gå inn der mer. Det blir ikke flere bønnemøter – for det skal ikke være mer tid. Bønnen må vi be her.

Ta deg tid i dag, du får aldri tiden gratis. Våk og be, det hindrer søvn. Djevelen gjør det han kan for å hindre deg i din stille stund. Han vil dysse deg i søvn. I Luk.- 18,1 sier Jesus at vi alltid skulle be. Og i v. 8 spør han: Mon han finner troen på jorden når han kommer – også troen på bønn?

Alle troende kan be. Lag deg en bønneliste med noen navn på. Du vil snart få bruk for å utvide den. Så bruker vi den tida vi har igjen til bønnearbeid. Resultatet og lønnen får du kanskje ikke seg før hjemme i himlen. Men det er tids nok. Og i mellomtida lever vi i Jesu forsoning. Der er trygt. Amen.

Åp. 11, 14-19.

Åp. 11, 14-19; kap. 22, 12.

Lønn for Guds folk.

Åpenbaringen taler mye om endens tid, og da vil det skje mange ting. Da vil bl.a. de vantro og ugudelige dømmes til evig fortapelse. Vi forstår lite av hva det betyr, men vi skjønner at det blir alvorlig. De som nekter å tro på Jesus, må betale for det. Og det er så alvorlig at vi ønsker ikke å være blant dem.

Det vil også skje noe med de troende. Vi blir frelst inn i himmelen av nåde uten vår egen fortjeneste. Det vet vi. Men livet vårt som troende skal vurderes. Det gjelder dagliglivet og tjenesten vår for Gud. Hva brukte vi livet vårt til? Ble noe av det til nytte i himmelen?

Da skal alt måles med evighetens målestokk og i Guds lys. Ingen av oss kan komme unna den dagen. Da vil det endelig vise seg om vi brukte det meste av livet for oss selv og det vi synes er bra – eller om vi tenkte slik: Hva vil Jesus at jeg skal gjøre nå? Det bør vi tenke gjennom mer enn vi kanskje gjør i dag.

Da skal Gud lønne sine tjenere, slik han ikke kunne gjøre det her i tiden. Vi må se litt på det spørsmålet.

1. Er det lønn for Guds folk? Sier Bibelen noe om det? Det må vi se på først. Her taler vi altså ikke om selve frelsen – den er alltid gratis og ufortjent.

Jesus sier noe til Peter om dette, i Mark. 10, 28ff. Alle som har forlatt noe for å følge Jesus, skal få hundre foll igjen, sier Jesus. Og det skal skje både her i tiden og senere i evigheten. Vi skal få det. Det blir en nådelønn som vi ikke har fortjent. Selve frelsen er nådelønn og alt det andre vi får.

Paulus taler om Kristi domstol i 2. Kor. 5, 10. Vi skal alle åpenbares der, sier han. Han tar seg selv med. Alle troende skal være samlet der. Og da skal vi få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det vi har gjort. Vi forstår ikke dette verset om den vanlige dommen for Guds hvite trone. Vi forstår det slik at vi kristne skal prøves: hvordan var livet vårt?

2. Vi skal bedømmes etter troskap, ikke etter resultater. I 1. Kor. 4, 2 sier han: Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. Det finnes altså et krav til oss. Det gjelder kanskje særlig predikanter og andre arbeidere i Guds rike. Likevel gjelder det, ettersom vi alle er med i en tjeneste for Gud. Rom. 6, 18.

Denne troskapen skjedde ofte i det skjulte. Jesus sier noe om det i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn! Det er Jesu ord. Og den som gir en av disse små (kristne) et glass kaldt vann, skal ikke miste sin lønn. Slik tenker Jesus. – Det er ikke alt som kommer i avisene eller i misjonsbladene. Men alt kommer fram på denne siste dagen før evigheten starter for alvor. Vi er husholdere. 1. Pet. 4, 10.

3. Det er forskjellige grader av lønn. Ikke alle har brukt livet sitt på samme måte, og ikke alle brukte hele livet for Jesus. Noen kom i siste liten. Også de ble frelst av nåde. Men de fikk ikke bruke noe av et langt liv for Mesteren. Derfor blir lønnen ulik (selv om det kanskje høres lovisk og urettferdig ut for noen).

I Dan. 12, 3 sier profeten noe om lønn: De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen – og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene… Dette kan ikke være det samme. Noen blir mye brukt av Gud til å vinne sjeler for Ham. Andre kristne bruker nesten hele sin tid på å få en karriere og tjene mange penger.

Dette førs videre i NT. Paulus skriver i 1. Kor. 15, 41 om himmelen og våre legemer der. De blir ulike: en som solen, en som månen og en som stjernene. Slik er det med de dødes oppstandelse, v. 42.

Og i kap. 3 står det enda tydeligere: Enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid, v. 8. Og i v. 13-15 settes lønnen i forhold til livet. Det verk enhver har utført, det skal ilden prøve. Om det blir stående, da skal han få lønn. Men brenner det opp, skal han bli frelst, men som gjennom ild. Frelse og lønn er her to forskjellige ting. Og frelst blir man uten lønn – men hele livet viser seg da at det var til fånyttes. Jfr. Luk. 12, 42-48.

Man kan altså tape lønnen og likevel bli frelst inn i himmelen. Johannes skriver i sitt andre brev v. 8: Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn.

Bare det som er gjort for Jesus, vil bestå inn i evigheten.

4. Mange blir overrasket. Mange av de første skal bli de siste og de siste de første. Mark. 10, 31. Men det er ikke alltid det synlige som er mest verdifullt. En sanger synger slik: Men aller herligst lys og glans omstråler det lille du i stillhet øvet her, som ingen andre enn kun Jesus kjenner, det stråler klarest i din krone der.

Men alt er av nåde. Det er ikke etter fortjeneste. Fort Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Jfr. Luk. 17, 10.

5. Bibelen omtaler flere kroner og kranser. Det betyr at lønnen er ulik. Men vi skal ikke prøve å si noe om hva de ulike kranser betyr i detalj.

Det er tale om livsens krone i Åp. 2, 10 og Jak. 1, 12. Og i Åp. 4, 10 står det at de tjuefire eldste kaster sine kroner ned for den himmelske trone. I 1. Kor. 9, 25 tales om en uforgjengelig krans som de troende får – det må være det evige liv som alt Guds folk får. Paulus skriver i Fil. 4, 1 om at leserne er hans glede og krans. Han hadde vunnet dem for Gud. I det siste brevet han skrev, står det som om rettferdighetens krans, 2. Tim. 4, 8, og om ærens uvisnelige krans i 1. Pet. 5, 4.

Himmelen er likevel slik at ingen blir misunnelige på de andre. Vi er renset fra alle urene tanker og kan glede oss over alt som skjer der oppe.

Det viktigste for alle er å eie det evige liv som vi er kalt til – og så bruke dagene for Gud, i hans tjeneste. -

Åp. 12, 10-11

De har seiret. Åp 12, 10-11.
Disse ordene er talt om den siste tid. Det handler om de som nådde fram og kom inn ved reisens slutt. Og da skal det være mange anfektede sjeler, sier Christian Scriver (Sjeleskatten).

Satan anklager de troende - han kalles våre brødres anklager. Og han har noen engler med seg, v. 7. Målet er å forføre de troende og få oss bort fra himmelveien. Han er utrolig ivrig i sin tjeneste her. For Job oppførte han seg slik: Da stilte han seg fram for Herren, kap. 1, 6. Satan sa: "Jeg har fartet og flakket omkring på jorden," kap. 1, 7. Det gjør han også i dag, og han har lykkes med mange. Han prøver å finne feil og utnytter alle anklagepunkter.

Peter hadde erfart det, og han sier: Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker... (1. Pet. 5, 8). Som kristne må vi være klar over at vi har en motstander og at han er sterk og farlig.

Vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, sier Paulus, Ef. 6, 12. Våre fiender er maktene og myndighetene, ja, verdens herskere i dette mørke - ondskapens åndehær i himmelrommet. Da trenger vi en sterk rustning, Guds fulle rustning. Og han minner de nyfrelste i flere byer i Lille-Asia om at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler," Apg. 14, 22.

Derfor må vi ikke gi Satan noen anledning til å beseire oss. Vi trenger kanskje en hellighetsvekkelse i landet vårt. For det betyr bl. a. å leve i lyset med hele vårt liv. 1. Joh. 1, 7 og 9. Lyset er bekjennelsen av våre synder. Vi skal legge alt fram for Gud uten å bortforklare noe av det gale vi gjorde og så prøve å følge lyset som Jesus kaster over vår vei. Det som er renset i Jesus blod, har Jesus tatt ansvaret for. da er det ikke lenger et anklagepunkt!

Gjennom alle år har noen seiret i denne kampen. De nådde fram til himmelporten og slipper inn. Hvorfor gjør de det? - Johannes forklarer det -og viser til 3 ting som var sant om dem:

1. Først: De har seier ved Lammets blod. Det er den største kraft i verden. Der må djevelen vike og gi tapt.

- Vi har en stor anklagegrunn som djevelen alltid griper tak i: Vår egen personlige synd. Profeten har det klart: Vår misgjerninger har gjort skilsmisse mellom oss og Gud. (Jes. 59, 2) Der er en uoverstigelig avgrunn, menneskelig sett.
- Jesus kom og ordnet opp i alt det. Han døde og betalte og sonet alle synder. Vi er dyrt kjøpt, med blodet av Guds Sønn. En kristen blir aldri trett av å høre om det.
- En dag måtte vi bøye oss for Gud. Hans Ånd kalt og drog på oss, og vi fikk lov å si ja. Det var ikke vår fortjeneste. Alt var av Gud. Så skjedde det: Synden ble stroket ut og ble borte for evig. En større dag har vi aldri opplevd.
- Seieren blir da å henvise Satan til Jesu blod. "Då må gå dit, der en min synd." Derfor heter det om de frelste i Åp. 7, 14: De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i lammets blod. La oss bo der, og djevelen taper.

2. Dernest: i kraft av det ord de vitnet.
Det betyr ikke først og fremst et vitnesbyrd som vi bærer fram eller det livet vi lever. Det er viktig nok.

- Først betyr det: Vi bygger på Guds ord. Det er der vi finner ordet om Jesus og blodet og frelsen. Det er ikke noe vi har tenkt ut selv og bibelvers vi kan utenat. Men frelsen bygger på Ordet. Vi lever av den, Mat. 4, 4. Når vi leser mye i Bibelen og lærer en del ord utenat, har vi et lager av bibelord som hjelper oss i tunge tider. Da kan Ånden hente fram bibelvers som vi trenger å bløi minnet om.

- Dernest må vi lese Bibelen for Djevelen. det gjorde Luther, og det er godt råd. Når anklagen kommer, kan vi til anklageren: Nå skal du høre hva Gud sier: Alle mine synder er slettet ut ved blodet. De er ikke mer. For Jesus ble knust for mine misgjerninger. Jeg er fri.

- Så til vitnesbyrdet. Når vi sier noe om Jesus, kan vi og skal vi vise til hva frelse egentlig er. Det er ikke våre egne liv som avgjør det. Det er blodet og Jesus. Han har æren for han har gjort det. Med munnen bekjenner vi til frelse, Rom. 10, 10. Da bekjenner vi først og fremst at Jesus er vår frelser og ingen annen. Da må satan flykte. Jesu navn kan han ikke stå imot. Noen kristne taper kraft og mot ved ikke å si klart: Jeg er en kristenj, men ikke på grunn av meg selv. Jesus er min kristendom. Det skal vi si.

3. Det tredje midlet: De elsket Jesus mer enn livet.

De hadde ikke sitt liv kjært like til døden. De ville heller dø enn å svikte Ham. Guds rike var blitt så kjært for dem, at det betydde alt. De synger med sannhet: Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste. Det får koste hva det vil, men jeg MÅ hjem til himmelen. Slik synger vi og slik tenker vi.

Martyrmisjonærene har vist vei her. De lot heller løvene rive deres legeme i stykker, enn å svikte troen. I kommunistiske land og der Islam rår, skjer det samme den dag i dag. Noen må betale med livet for å bli frelst. Slike mennesker viser tydelig at Jesus betyr mer enn alt annet for dem. Det er seier over satan - for han viser oss fremdeles verdens herlighet og tilbyr oss den, slik han gjorde til Jesus. Mat. 4, 8. Da svarte Mesteren: Det er atter skrevet. Her skal vi følge i Jesu fotspor. Det er seier.

Åp. 13. Antikrist.

66-Åp 13 Antikrist

I dette kapitlet hører vi om to dyr som trer fram på arenaen. Det blir et avgjørende punkt i historien og ikke minst for de kristne. De har ulike oppgaver men ser ut til å samarbeid godt. Vi vet ikke hva tid de vil stå fram, men AT de kommer, er klart her.

1. Antikrist.

Det første dyret stiger opp av havet, som kan tyde at det kommer fra folkehavet. Det er Antikrist. Ordet betyr enten mot-Kristus eller Ved-siden-av-Kristus. Begge deler blir sant. Selve ordet finnes bare i Johannesbrevene, 1. Joh. 2, 18 og 22; 4, 3; 2. Joh. 7.

Det er sikkert at Antikrist er Kristi fiende og vil ta all makt fra ham og herske over hele jorden. Derfor vil han samle alle land og riker på jorden og legge dem under seg. Antikrist står derfor fram som en politisk leder.

Hans virksomhet og tid faller trolig sammen med profetier hos profeten Daniel, kap. 7. Det fjerde riket der er Romerriket, som liksom samler i seg det vesentlige i de tre første riker. Man tror at Romerriket vil oppstå på nytt i ny skikkelse i den siste tid.

I v. 7 her ser vi at Antikrist får makt over hele verden – ”over hver stamme og hvert folk”. Han vil føre krig mot de hellige og krever at alle skal tilbe ham, v. 8. Det viser at han også er religiøs. Men til hjelp her får han et annet dyr:

2. Den falske profet.

Det andre dyret finner vi i v. 11. Det så ut som et lam, og viser seg dermed ydmyk og uskyldig, jfr. Jesus som lammet. Men så snart det taler, kommer den sanne natur fram, det taler som en drage. Det er den falske profet som hjelper Antikrist til å vinne verden. Her har vi altså den religiøse delen av den siste tid. Det gjør under og tegn og forfører alle mennesker.

Profetens makt er stor og han kan forførelsens kunst. V. 15. Det sre ut som om han kan skape liv i et bilde. I vår tid med TV og data m.m. er det ikke usannsynlig, selv om vi ikke vet nøyaktig hvordan det skjer. Men profeten er Antikrists propagandaminister og skal få folket til å høre og lyde ham.

Dyrets navn er et tall, og alle må bære det for å eksistere. De kan ikke kjøpe og selge uten. Tallet er 666, og mange har forsøkt å regne ut navnet – ut fra alfabet i eldre tider der bokstavene også står for tall.

Det viktige for oss er at vi må vokte oss slik at ingen får bedra oss. Til nærmere vi kommer endens tid, til lettere blir det å bli bedradd etter som forførelsen blir sterkere etter hvert som vi nærmer oss Antikrists tid.

Men Jesus er sterkere, og i ham skal vi seire.

Åp. 14, 1-5.

66-Åp. 14,1-5.

Dei frelste.

Johannes såg lammet, og det var eit vakkert bilete av dei frelste han fekk her. Dei stod for Guds åsyn, der er me alltid som truande.

Talet 144000 vil me her ta symbolsk for alle dei truande til alle tider. Her finn me både dei som trudde i GT og alle i den nye pakt. Det er 12 x 12000 – den tallause skaren av Guds barn.

Dei hadde Guds og Jesu namn på panna – heilt motsett dei som hadde dyret sitt teikn i kap. 13. Her finn me altså motsetnaden. Her er Guds folk motsett djevelen sine slavar og vener. Om dei står det fleire ting her:

1. Dei song ein ny song.

Det er frelsessongen, slik me og finn han i Salme 40. Den er motsett av verda sine gleder og deira skrålande song om ureine og verdlause saker. Her er sjølve himmelsongen.

Den er ny – både av ein heilt annan kvalitet enn eit liv i synda. Og det kom eit sksilje for oss, då me var opptekne med denne verda sine ting og gleder. Så møtte me Jesus, og då vart songen ny.

2. Dei er kjøpte fri – på Golgata.

Difor tilhøyrer dei Gud den Allmektige. I kap. 5 les me om han som kjøpte oss. Og i kap. 15 finn me Moses og Lammet sin song. Det er songen om frelse, og den store og udnerfulle frelsa me fekk av nåde.

”Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk..”

3. Me er reine.

Me er som jomfruer, står det, bilete på den reine og usmitta syndar. Avgudsdyrking var lik hor i GT. Som frelste tilber me berre Jesus og er saman med han. Me er fullkomne i Kristus og er utan lyte og feil av noko slag. V. 5b. Det kan me seia avdi me er rettferdiggjorde i Jesus. Kol. 1, 22 og 28. 1. Joh. 1, 7. Jes. 1, 18.

4. Me fylgjer Jesus.

Lammet er Jesus, og han er vår leiar. I motsetnad til Antikrist sine folk går me der Jesus leier oss. Då Jesus måtte Levi (Matteus) i Mat. 4, 19 sa han: Fylg meg. Det lukkast ikkje alltid, og me vil aldri skyta av det at me er fullkomne. For det er ikkje vår ære, det er ei gåve frå Gud. Når det mislukkast, må me attende til Han som kalla oss. Men me lever i denne bøna: Herre, hjelp meg å gå sin veg. Sml. Rom. 12.

Så kan me spørja: Kor gjekk Jesus?

Me finn han t.d. i mat. 17, 1 og 14-15 m. fl. St.

a) Han gjekk avsides – for å vera åleine med sin Far og Gud. Han var på fjellet i bøn. Der vil me og vera. I vår travle tid, er det naudsynleg å vera merksam på det. Stillheten er kraftstasjon i kvardagen og arbeidet – både menneskeleg og som åndeleg kraftstasjon.

b) Han gjekk til folket. Då han kom ned av fjellet, møtte han folk som trong hjelp. Mange menneske treng det. Her vil me fylgja han. Då meiner me ikkje berre lekamleg og sosial hjelp – men åndeleg. Vår fremste teneste for Gud er å vinna sjeler for himmelen. Heller ikkje det i eiga kraft og ved kraftgjerningar. Men det ligg ferdige gjerningar i vegen vår – eit vitnemål ein stad, ei venleg hjelpande hand ein annan, trøst til nokon og åtvaring til andre som lever sutlaust i verda og synda. Han spør om di hjelp og!

c) Han gjekk inn i lidinga. Endestasjonen hans var Golgata, der skulle han lida og døy. Det er ikkje vår plass – han gjorde alt for oss slik. Men me vil fylgja han dit, sjå han lid der og døyr for synda vår. Der ligg frelsesgrunnen. Det er kvile og kraft i å vera der.

Så fører han oss nokre gonger inn i liding for hans namn skuld. Då vil me ikkje dra oss unna og nekta Jesu namn, slik Peter gjorde i påsken. Det vil kosta for oss. Men det er vegen i Lammet sine spor. Amen.

Åp. 14., 13.

66-Åp 14,13.

Dei sæle.

Ordet sæl (salig) tyder lukkeleg. Men i Bibelen er det ikkje tale om ytre lukke med kjensler og framgang i livet. Der står det i vårt høve til Gud. Her i Openberringa er det klårt: Midt i trengsel og tunge tider, er Guds born sæle. Me kan synga: Alltid salig om enn alltid… Denne sæla tek til her i livet i møtet med Jesus, og held fram i alle æver.

Ordet sæl er nytta mange gonger i Bibelen, om lag 128 gonger i heile Bibelen og 50 gonger i NT. Her i Openb. finn me det 7 gonger.

Kven er dei sæle i denne boka?

1. Dei som les orda her er sæle, kap. 1, 3.

Så tidleg i boka er det altså nemnt. Guds ord er viktig. Der finn me Guds vilje, og utan den er ingen sæle. Lova er sett til å knusa oss for å syna at me treng frelse. Før me ser det, søkjer me ikkje frelse. Evangeliet har frigjerande kraft og kan løysa den største syndar.

Sæle er dei som les og tek vare på Ordet, står det, kap. 22, 7.

I dag er det heller slik at mange – lærde og lekfolk – kritiserer og dømer det som står i Bibelen. Då stenger dei seg sjølv ute frå frelsa. Det er risikabelt å gjera det. Kap. 22, 18-19.

2. Sæle er dei som er bedne til lammet sitt bryllaup, kap. 19, 9.

Dette er ein viktig del av bodskapen i evangeliet. Gud sender ut kallet til alle menneske – til omvending, frelse og atterføding. Gud vil skapa nytt liv i syndarane. Kristendommen er på ein måte Lammet sin bryllaup. Sæl er den som er beden dit – og tek imot. (Ei anna sak er Lammet skal ein gong halda bryllaup med si kjøpte brur – det blir ei stor høgtid!)

Kven er innbedne? Det er dei som får høyra bodskapen! Misjon er dermed å be folk koma, senda kallet ut til andre. Kap. 22, 17. Difor vil me heile tida be folk å venda om. Det tyder ikkje at dei skal byrja å gjera gode gjerningar for å bli frelst. Det var aldri Guds meining. Frelsa er av nåde – på grunn av Jesu gjerning.

3. Dei sæle har vaska kleda sine, kap. 22, 14.

Her ser me korleis ein kristen er og korleis han vart det. Han er frelst i Jesu blod, kap. 7, 14. Og det hende då me sanna syndene for Gud og sa som tollaren: Ver meg syndar nådig. Det er å ta imot innbydinga – og tru på det som hende på krossen. Der døydde Jesus og sona synda og rudda bort heile skuldbrevet. Å vaska seg er slik å tru på det frelsande blodet.

”Ble min iver aldri matt, gråt eg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.” Eit blikk på Jesus gjer oss reine. Då har me det rett med Gud. Og me har rett til å gå inn gjennom portane til den himmelske byen. Og den retten fekk me gratis, av nåde. Joh. 1,12.

4. Dei sæle vaker, kap. 16, 15.

Dei vaker og vaktar kleda sine, står det. Det er viktig nå i den siste tida.

Her er diverre mange som tek alt sjølvsagt i vår tid. Dei byrja rett og gjekk ei tid på himmelvegen. Så gløymde dei at ”begynt er ikke endt, det må du vete…” Nokre vart sløve og sovna inn i den åndelege døden. Andre tok det ikkje så nøye med synda. Ofte byrja det i det små – og det vart lettare å synda etter kvart.

Då nyttar ikkje din eigen kristendom. Då er det ikkje nytte i store ord om å vera kristen eller å misbruka ordet nåde til å gøyma syndene i.

Me skal vakta kleda våre. Vera nøye med små og store ting i livet. Djevelen veit kor du er svak og kor han difor skal freista deg. Vak, sa Jesus. Det treng me å høyra i dag. Og det er ikkje lovisk tale. Det er ransakande ord som Bibelen og brukar. Salme 139.

5. Sæle er dei som døyr i Herren, kap. 14,13.

Alle må døy ein dag – om ikkje me lever til oppstoda kjem. Men ikkje alle døyr i Herren. Mange døyr rett inn i fortapinga. Det er ikkje nok å ha levd eit vakkert menneskeliv og hjelp andre i naud. Heller ikkje er det nok med fromme fine ord.

”I Herren” tyder å ha ei levande tru på Jesus. Det har me sett ovafor. Berre dei kjem inn.

6. Sæle er dei som er med i den første oppstoda, kap. 20, 6.

Alle skal døy, sa me. Og alle skal ein gong stå opp frå dei døde. Den første oppstoda er dei frelste, dei som trudde i livet. Dei skal hentast opp or gravene og vera med i himmelkoret. Der er berre frelste sjeler. Då er dei evig sæle og skal synga songen om lammet i uendelege tider. Og alltid er han like ny – slik er æva.

Blir du og med der? Kom i dag”! Nå er det tid.

Åp. 15,3.

66-Åp 15, 3 (2. Mos. 15).

Lammets sang.

I dette verset står det slik: ”De synger Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang..”

Moses’ sang er sangen ved Rødehavet då israelsfolket var kommet vel over. De var reddet fra egypterne. 2. Mos. 15. Da sang Moses og Mirjam, søster hans.

Sangen har alltid hatt en stor plass i Guds rike, og det har vært til velsignelse for Guds folk. Denne sangen er ikke tillært, men opplevd og erfart. En troende kan si at han vet innholdet er hans. Dette er min sang! Slik kjenner jeg det, og dette tror jeg.

I vår tid (og kanskje før) har det vært mote at alle skal lage sanger. Det kan være mange gode ting i dem og trolig er noe opplevd. Men vi har noen ganger en følelse av at de er oppdiktet, de er satt sammen med eller uten rim for å lage noe spesielt.

De gamle sangene som har overlevd århundrer var ofte født i smerte og nød og dype personlige erfaringer, som f. eks. Brorsons salmer.

Den sangen vi hører om her, er en himmelsang. Slik skal det bli der! I teksten vår heter det: De synger. Og det var de som hadde seiret over dyret.

Når det står at det er Moses’ og Lammets sang, viser det sammenhengen mellom det gamle og det nye testamentet – og deretter evigheten. Moses’ sang er den første sang i Bibelen om frelsen. Og lammets snag er den siste på jord – og den evige sang i himmelen. De jordiske sanger er ofte kortvarige, tomme og tøysete.

Her synger de om Herrens gjerninger og Herrens frelse! Det store er det Gud har gjort for sitt folk, og hvorledes han har ført oss til himmelen. Det blir det evige tema. Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord?

Og hvorfor er vi der? Det blir en del av evighetens sang. Vi skal alltid synge den til Lammets pris. Sangeren sier sant: ”En evighet blir ei for lang til ham å prise med min sang.”

Hva er Mose sang, som også de frelste skal synge til ære for Gud og Lammet?

1. Først: Om befrielse. Israels folk var nettopp blir utfridd fra Egypt der det var trengsel og slavekår. Det er bilde på synden og verden og det den har å by et menneske. Fra 2. Mos. 12 vet vi at denne utfrielse skjedde ved blod fra et lam. Hver husstand måtte slakte et lam og bruke blodet som tegn på døren.

Da ble de berget ved Guds veldige makt. Det var det første steget. Her ved Rødehavet skjedde det igjen: Gud talte og det skjedde, 2. Mos. 14, 26. Gud ga de frihet: Gå gjennom havet.

Slik frelste han oss. Jesus døde for våre synder, og tilgir og renser oss ved sitt blod. Det er hovedsaken for oss kristne – og det er vitnesbydet vårt. Lever det ennå, eller har det stilnet av i ditt hjerte?

2. Dernest: De sang om seier over fienden, Åp. 14, 5ff. Egypterne fulgte etter Israel, Farao ville ha dem tilbake so slaver. Han ville utnytte dem og ventet fordeler av dem.

Nå var Israel inneklemt – mellom egypterne og havet. De var overgitt til døden og kunne aldri vinne seier alene. En naturlig frykt overveldet folket, 2. Mos. 14, 10f. De manglet troen på Gud og hans allmakt, de ville tilbake, v. 11.

Men Moses sa til dem: Dere skal få se at seieren er vår, v. 13f. Han var en troens kjempe i det øyeblikk. Han overlot saken til Gud og sa: Han skal gjøre det. Her ser vi at det var Gud som handlet, ikke folket. De var bare lydige og gikk.

Slik er det med oss. Når vi synger rett her på jord, er det sangen om Guds frelse i nøden. Han seirer, ikke vi. Vi får ta imot Herrens seier og leve i den. I kap. 12, 11 har vi lest: De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Der er løsningen for oss alle.

3. De synger om Guds under, 2. Mos. 14, 22f. Det var ikke noe mindre enn et veldig under både menneskelig og åndelig. Herren selv banet vei der ingen vei var – i havet.

Veien videre var hele tiden nye under. Først: a) Sky-og ildstøtten, v. 19 og 24. Gud viste vei gjennom mørket og han vernet dem på reisen. Gud stod mellom dem og fienden. –Slik blir det hele veien gjennom ørkenen. I førti år levde de på denne måten. Herren lyste opp om natta og viste hvor de skulle reise.

I 2. Mos. 40, 36-38 står det fint beskrevet: ”Når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt Isrels barn opp. Slik gjorde de på alle sine ferder.” Det var tegnet på Guds nærvær. Han ville aldri svikte dem.

En parallell er Paulus i Apg. 18, 10: Herren sa: Jeg vil være med deg, ingen skal legge hånd på deg. Og i Jes. 41, 10 har vi løftet: Vær ikke redd, for jeg er med deg. Uansett hva vi opplever av motgang og vanskeligheter, er Herren selv med sitt folk. Og vi kan synge frimodig: ”Hele veien går han med meg…”

b) Da kom det nye underet: De gikk gjennom havet. V. 21. Det kunne de ikke gjøre av seg selv. De skulle ikke forsøke å ordne noe eller gjøre det på sin måte. Folket skulle bare lytte etter det Gud sa og gjøre alt på hans måte.

Hva gjorde Gud? Han talte til Moses, v. 15. Moses skulle bare ta staven, symbolet på Herrens makt ved Moses, og rekke den ut over havet. Da skal underet skje. Og Gud viste sin veldige makt.

Egypterne derimot trodde ikke på Guds hjelp. De bare fulgte etter og mente vel det var naturlig ting. Men Gud skapte forvirring iblant dem. V. 24f. Og hele hæren gikk under i bølgene. V. 28-31. Israel stod på elvebredden og så (v. 30)Guds under og frelse. De måtte nok erkjenne at det ikke var deres eget verk. Her handlet bare Gud! Frelsens dag for noen ble en dommens dag for andre. Slik blir endetiden.

Da – kom sangen. Kap. 15, 1. Herren er m in styrke og min lovsang, og han ble meg til frelse! Det er frelsessangen. Hva er din sang? Kjenner du Lammet som døde, som tilgir og bevarer. Etter har du tapt sangen? Da kan du si med David: Gi meg igjen din frelsesfryd, Salme 51, 14.

Det er denne sangen som skal tone i himmelen gjennom alle evigheter. Amen.

Åp. 16, 15.

66-Åp 16, 15

Om dei siste ting.

Det står mykje om dei siste ting og Jesu atterkome i Bibelen. Her er eitt av dei versa. Me skal peika kort på nok her.

1. Noko skjer først.

Bibelen taral om mange teikn, som i Mat. 24. Det skal bli krig, naturkatastrofer, fråfall og falske kristne. Mange av dei vil samla seg til strid mot Herren, Salme 2. Det endelege slaget skal stå på Harmageddon-sletta i Israel, v. 16.

2. Korleis kjem Jesus?

At han kjem, er sikkert. Det er det mange lovnader om. Mellom Guds folk har det alltid vore nokon som venta på han. Særleg i vekkingstider er tanken på hans kome sterk. Då har folk vakna opp for alvoret og tenker: Det kan skje snart.

Men mange er sløve. Peter skriv om det om dei siste dagar i 2. Pet. 3, 3-4. Folk skal spotta dei kristne som ventar då og folk trur dei ikkje. Det har jo alltid vore slik, år etter år går det på same vis.

Korleis vert det når han kjem? Me skal ikkje gå i detaljer og ikkje tala her om tida eller rekkefylgja av dei ting som skal skje. Me skal berre bruka dette eine verset i hovudsak. Då står det sjå! Jesus er usynleg for oss alle nå. Men ein dag vil alle sjå han, og då kan ingen nekta at Jesus lever. Det er eit viktig punkt for oss nå. Me må berre ha tolmod til dagen kjem. Åp. 1, 7.

Og han kjem som ein tjuv. Sjå og 1. Tes. 5, 27 og Mat. 24, 42f.

Og tjuven kjem til vanleg om natta, i mørke når ein ikkje så lett oppdagar han før det er for seint. Her er me ved eit åndeleg poeng. For i den siste tida skal det bli åndeleg mørkt. Mange bli sløve i kristenlivet, tek ikkje synda alvorleg og er likegyldige for sin sjel.

I Mat. 25, 5 står det at brurmøyane sovna av. Og då ser me ikkje det som hender.

Tjuven kjem også for å ta og henta noko. Djevelen blir kalla ein tjuv m på den måten, Joh. 10.10. Men Jesus hentar berre sine eigne, dei han kjenner her på jorda. 1. Tes. 4, 16 omtalar eins lik dag. Til og med dei døde skal stå opp av gravene og vera med Jesus i skyene. Joh. 14, 1f. Difor skal ikkje Guds folk vera uroa med tanke på atterkoma. Lever du med Jesus i trua, vil han ta deg heim der du alltid er trygg.

3. Kva skal til for å vera ferdige?

Ordet her seier to ting: Me skal vake, vera klar og merksam, vita kva som skjer og korleis me har det. Mark. 13, 37. Den som er vaken, ser kva veg det ber når du er på reis.

Ta vare på kleda, står det. Ja, kva er dine åndelege kler? Dei som fekk vera inne i bryllaupsalen har rette klede, brudedrakten. Frå Bibelen kjenner me berre eit slag kler for ein kristne: Jesu Kristi rettferdsdrakt. Her er det ikkje tale om våre gjerningar eller dyder. Her gjeld berre Jesus. Han er vår frelsar og vår frelse. ”Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Den fekk me ved tru på Jesus. Og den var av nåde. Me lever heile tida på gåver frå Gud. Nåde at han fant meg, --- nåde at han bar meg til sin fold.

Ta vare på det. Ikkje kle deg i ureine gjerningar du sjølv gjer. La berre Jesu høgtidsdrakt gjelda for deg. Den er nok.

Åp. 17,14 + kap. 17: Skjøgen

Hvem er skjøgen? 1.

I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive ned noe.Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".La det bli bønnen!

Del 2.

Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.

Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.

Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.

Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.

Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.

Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?

At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.

Del 3.
Det har vært alminnelig enighet om at Babylon er et symbolsk navn og ikke byen i Irak. Men det var i den byen de reiste Babels tårn, også det et symbol på storhet og makt (1. Mos. 11). I v. 6 knyttes så kvinnen til de kristne, og de er tydelig nok martyrer: De helliges blod og Jesu vitners blod. Og denne sammenhengen undret Johannes seg over. Han hadde ikke regnet med det. Kvinnens var drukken av deres blod, så hun er delaktig i deres død. Det verste er kanskje at hun har sin glede i at de dør.

Det ligger en hemmelighet gjemt i kvinnen, v. 7ff. Det er en sammenheng mellom kvinnen og de døde og dyret som er beskrevet. Rødfargen(e) kan vise til luksus og prakt og rikdom.

Det er alminnelig enighet om noe av tolkingen her. Dyret er det samme som i kap. 13, 1. Men det er trolig ikke bilde på selve djevelen, men på en politisk makt. Åpenbaringen er skrevet i Romerrikets tid, så det er naturlig å vise til det. Uttrykk som horn, hoder, kroner, løve m.m. taler for det samme, og de har sin bakgrunn i Dan 7. Det har vært på jorden og er det ikke der lenger, men det skal komme igjen. Hun skal altså bli borte en tid, men komme igjen.

I v. 9 brukes sju-tallet. De sju hodene på dyret er sju fjell og de er sju konger. Dyret er også en konge som har vært før, men blir det åttende i rekken når det kommer igjen, v. 10f. – dernest kommer titallet: Ti horn er ti konger uten makt og rike, men skal herske sammen med dyret en kort stund (en time). Jfr. her Dan. 7, 24. Dette er framtid for Johannes.

Da kommer krigen, v. 14. Den blir mellom dyret og dets allierte og Lammet – Kristus. Dette antyder den siste tid når Lammet skal være på jorden igjen. Men Lammets seier er viss.

I v. 15 kommer en forklaring på vannet i v. 1: Det betyr mange ulike folkeslag. Med neste vers inntreffer en forandring mellom dyret og skjøgen, som ender med skjøgens fall. Gud vil med andre ord bruke verdslige fyrster og land til å utføre sin vilje, i dette tilfelle å knuse skjøgen. Gud har ofte brukt en verdslig statsmakt i sin tjeneste, f. eks. i GT:

I v. 17 finner vi det forunderlige ordet at Gud overbeviste dem om hva de skulle gjøre, slik at Guds vilje skjedde. I ”En levende bibel” er det gjengitt slik: ”For Gud vil sørge for at de tenker ut en plan som tjener hans hensikt.” I slike tilfelle MÅ verden gjøre det Gud vil, selv om det er mot deres egen vilje! Og grunnen er ganske enkelt at Guds ord må bli fullbyrdet. Det Gud har sagt skal og må skje.

Til slutt finner vi så en forklaring på hemmeligheten med kvinnen, v. 1: Det er den store byen som hersker over kongene på jorden, dvs. styrer og hersker over alle folk. Den har også lederne i andre land i sin hånd. På bibelsk tid var det konger og keisere, nå er det både eneherskere og demokratisk valgte ”folketing”.

Del 4.
Etter denne gjennomgang av kap. 17 i Åpenb., er det tid for å tale mer om hva dette betyr. Forståelsen er noe ulik. Verken Luther eller Calvin har skrevet kommentar til Åpenbaringen. Men senere er det skrevet mye om emnet. Uten å gå inn i altfor mange detaljer, kan vi samle noen hovedtolkinger.

I første omgang refererer det til Romerriket i siste del av det første århundre. I profetisk perspektiv handler det om den siste tid. Alt sikter mot det. Derfor vil navn og uttrykk være symbol på noe som skulle komme. Og det gjelder både religiøse og politiske forhold.

Skjøgen står i motsetning til solkvinnen i kap. 12 og til lammets brud og det nye Jerusalem, kap. 19, 7ff og 21, 9ff. Dyret er symbol for et rike og skjøgen en by, Babylon. Noen mener at dette er Babylon i Irak, men det er mer trolig at det er symbolnavn på Rom. Kvinnen sitter på sju fjell, og byen Rom er grunnlagt på sju fjell. De første lesere ville forstå dette, og de ville tenke på Rom og Romerriket når det f. eks. står at kvinnen hersket over kongene på jorden, v. 17-18.

Et viktig trekk ved både kvinnen og dyret er det religiøse. (Og her ligger også tanken om Antikrist, kap. 13.) Og det ser ut til at religion og stat blir knyttet sammen, men på en annen og sterkere måte enn f. eks. i vår statskirke. De kan ikke sammenlignes. Staten tar religionen i sin tjeneste, men i en forvansket form. Og samtidig har religionen innflytelse på staten: kvinnen sitter på dyret. For en gudløs stat ville aldri tåle Bibelens ord om både synd og nåde og den levende Gud.

Men mot slutten av kapitlet kommer den store forandringen: Staten tar et oppgjør med de religiøse og knuser dem totalt. Her må det være tale om både hedenske religioner, Islam og en utvannet og ubibelsk ”kristendom”.

Luther mente at Antikrist var paven og romerkirken. Calvin var enig her. Når vi tenker på den blodige historie med makt og prakt den er kjent for, er det tydelige likhetstrekk. Slik sett har de rett. Men vi må ikke stanse der. For mange religiøse system (kirkesamfunn) får noe av de samme trekk over seg etter en tid. Johannes klargjør i 1. Johs 2, 18 at det ikke bare er en person som skal herske en gang. Det dreier seg om mange antikrister som har vært til stede i hele historien. Og det er tale om Antikrists ånd, som fornekter den sanne Guds Sønn, kap. 4, 3 i samme brev.

At det er tale om flere skjøger, kommer også fram i v. 5: Hun er mor til skjøgene og all styggedom på jorden. I endens tid vil det måtte bety kirker og samfunn som er besmittet av den samme vantro og sløvhet med hensyn til både lære og liv. Og det kan ikke være galt å se dette i forhold til bibelsynet. For det er jo slik at Bibelen er grunnboka for vår kristendom. Vi tilber ikke en bok, men vi bygger vår tro og liv på det som står i boken.

Når man da avviker fra Bibelen, må det få følger for vårt trosliv og evige skjebne. Det er sammenblandingen av verdslig tanke og mening og bibelens ord, som er åndelig hor. For da forsøker man å bygge sitt liv på to grunnvoller. Synd og nåde kan aldri forenes. De som gjør det, vil møte en forferdelig dom som de ikke hadde ventet eller forutsett. Slik er det å være åndelig blind. Må Gud få hjelpe oss alle til klarhet.
Amen.

---

66-Åp 17, 14

Endeleg siger.

Dette er ein kort og viktig tekst. Det gjeld eigentleg heile kristendommen: Lammet skal sigra. Her vil me kanskje ta verset ur otr ein samanhang, men det seier oss likevel noko.

Lammet er Jesus. Det erv tvillaust. Joh. 1, 29. Me møter han gjennom heile Bibelen, også til slutt i Openberringa i himmelen, kap. 21, 23. Han skal sigra. Det tyder at det blir bitter kamp og strid. Den byrja ved syndefallet då Gud profeterte om striden som skulle koma mellom kvinna si ætt, som er Messias, og Djevelen, som var slangen. 1. Mos. 3, 15.

Kven skal han sigra over? I teksten står det i fleirtal: sigra over dei. I samanhangen i Openb. står det om den siste tid, der kongar skal strida saman med dyret. Alle har ein tanke og eitt mål: Å knusa Guds rike. Men Lammet skal sigra. Gjennom alle tider har Lammet Jesus Kristus hatt mange fiendar å kjempa mot, og det vil han ha så lenge denne tids står. Kven er det?

1. Satan.

Først og fremst er det den gamle slangen, Satan eller djevelen. Han er Guds svorne fiende. Han er vår motstandar, 1. Pet. 5, 8. han er ein baktalar og bedragar som møter opp alle stader der Guds folk er. Han byrja i Edens hage, 1. Mos. 3, 1. Der står det at han var listig, og difor vinn han så ofte.

Djevelen vil oss vondt. Det er godt å vera klår over det.

Men Jesus sigra. Kor hende det? På Golgata. Det var ein krigsskodeplass for guddommen der den vonde og den gode møttest. Jesus sa det føreåt i Joh. 12, 31: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Og i Kol. 2, 14-15 kjem resultatet: Han strauk ut skuldbrevet --- Han avvæpna maktene og herredøma --- han viste seg som sigerherre over dei på krossen.

Roper på Golgata var i alle høve så høgt at Johannes høyrde det. Og han hugsa det heile livet. Som gamal skreiv han evangeliet, og han er den einaste som har dette med: Jesus ropte: Det er fullbakt! Joh. 19, 30. Han har sigra, skriv han i Op. 5, 5. Og med han gjekk heile den vonde åndehæra i grav, og snart ventar den endeleg avgjera då dei alle skal vera i eldsjøen, Op. 20,10.

2. Kjøtet i oss.

Som kristne har me fått ei ny natur, den er guddommeleg og kan aldri synda og ho vil ikkje. Men frå fødselen har me framleis den gamle natura, som vert kalla kjøtet. Den nyttar Satan seg av og lurer sin vilje inn i menneska slik at dei gjer hans vilje.

Der Jesus får råda, må han gje tapt. Paulus skriv av eiga erfaring til korintarane: Gud vere takk som gjev oss siger ved vår Herre Jesus Kristus. 1. Kor. 15, 57. Me får del i Kristi siger, og han seier han er på vår sida. Då kan ingen tapa. Lammet har sigra.

3. Antikrist.

Han er Satans siste tenar, og han stig fram i den siste tida for å prøva ennå ein gong å riva Jesus ned av trona. Me skal ikkje ta tid til å seia mykje om han her. Men me må peika på at det blir ein hard strid. Op. 13. Men også der vil Lammet sigra. Det skriv Paulus om i 1. Kor. 15, 24f. : ”Han har gjort til inkje all makt og alt herredøme og velde.” Difor blir det ein total siger til sist.

4. Døden.

Han er den siste fiende, 1. Kor. 15, 26. Døden er til slutt oppslukt til siger, v. 54. Som resultat av det ser me at i himmelen skal ikkje døden vera meir, Op. 21, 4. Då gjeld berre livet, det evige fullkomne og endelause livet hjå Gud.

Døden har skapt mykje sorg og strid og fortviling mellom folk. Store hav av tårer har falle på grunn av døden. Få ting er så trøysteslaust som den. Difor vil gleda bli stor når det verkeleg går opp for dei frelste at dei ikkje skal møta døden meir. Men alt nå kan me gleda oss over at det blir slik. Det er litt av den lyse og gode framtida som ventar Guds folk.

Lammet har sigra.