Åpenb. 1, 11-20.
Johannes er på Patmos som fange for Kristi skyld, v. 9. Det var under forfølgelsen ved keiser Domitian ca. år 95 e. Kr. Han var sendt som fange hit dit også andre fanger kom. Det var en søndag - på Herrens dag, v. 10. Han var bortrykket i Ånden, trolig da han var i stillhet og bønn for Gud.
Da ser han noe og hører noe. Det skulle han skrive ned i en bok.
Her er det viktig å være oppmerksom på hvor nødvendig det er å være edru. Vi skal ikke tro alt vi innbiller oss eller tror vi "ser". Vi skal ikke regne ut tida for Jesu gjenkomst. Mange har forregnet seg her og sporet av til skade for seg selv og andre. Vi kan bli så opptatt av bi-ting at vi glemmer hovedsaken. Derfor skal vi være på vakt.
Han ser noe viktig som vi skal ta med oss nå. Og det gjelder til alle tider for alle folk.
1. Menigheten. V. 6 og 11.
Vi er konger og prester for Gud. det gjelder alle de som er rene i blodet, og det er Guds sanne menighet på jord, Guds folk eller de frelste.
Han så dem, de skilte seg ut fra de andre. De sju menighetene er geografisk lokalisert til vestre del av Tyrkia eller Lille-Asia. De er representanter for alle Guds barn i verden til alle tider. De bor midt i en syndig slekt. Slik var det den gang og slik er det nå.
Menighetene hadde det ikke likt og var ikke like. Derfor er flere brukt som representanter og eksempler. Til alle tider vil det være noen som ligner Efesus som hadde forlatt sin første kjærlighet. Og det vil være noen sløve og lunkne som i Laodikea. Men det vil også være noen som ligner Filadelfia og Smyrna som lever sant i Guds nåde.
Kirken er ikke en organisasjon, men vi er alle grener på vintreet Jesus Kristus. Joh. 15. Ordet menighet (gr. ekklesia) betyr de som er utkalt. Og Jesus har kalt oss ut fra denne verden til å være med ham. Denne utkallelse skjer ved forkynnelsen av evangeliet. Noen hører, tror det og tar imot budskapet om frelse. De får del i syndenes forlatelse av nåde for Jesu skyld. I den stund blir de innlemma i Guds rike.
Vi blir aldri fullkomne i denne verden. Og det vil alltid finnes svake kristne og hyklrere i menigheten. Likevel er det herlig å være frelst fordi vi er renset i blodet og får tro vi hører med.
I Høys. 1, 5 står det: svart er jeg, men yndig. Det er situasjonen til en kristen. I oss selv er vi svarte av synd og har det gamle kjøtet og naturen i oss. Den blir vi aldri ferdig med på denne jord. Likevel er vi yndige for Gud fordi vi er renset i blodet. Det må vi takke for og det kan vi fryde oss over.
Lysestakene er menighetene. Selve lyset er av Gud. Alt er egentlig hans verk. Når vi erkjenner det, blir vi ydmyke og små.
2. Han ser Jesus. v. 13f.
Johannes snudde seg for å se røsten! Han lignet en menneskesønn. Det ordet brukte Jesus om seg selv som menneske. Og vi vet at han ble som en av oss. I tidens fylde ble han utsendt av sin far, født av en kvinne, født under loven i Israels folk, Gal. 4,4. Ordet ble kjød og tok bolid iblant oss, Joh. 1, 14.
Denne Jesus som nå var blitt en himmelsønn gikk mellom lysestakene. Han betraktet altså sin egen menighet.
Hva står skrevet om Jesus her? Vi får et fint bilde av Frelseren i dette avsnittet.
- Han har en fotsid kjortel, tegnet på en verdig person, enperson med myndighet. Også en yppersteprest brukte en slik kledning. Aron i den gamle pakt velsignet folket og ofret for folket. Slik velsignet Jesus sine og gav seg selv som et offer for dem, like inn i døden.
- Han hadde et gullbelte slik kongen hadde. Jesus skal styre i all evighet.
- Han hadde kvitt hår som snø eller ull. Det taler om alder og visdom. Dan. 7, 9.
- Hans øyne var som ild, en gjennomtrengende kraft som intet kunne skjules for. Kap. 2, 18. Hebr. 4, 13.
- Hans føtter var som kobber, et bilde på styrke og stabilitet. Intet kan stanse Jesu annet komme til jord! Like lite som intet kunne stanse hans første komme til Israel.
- Hans røst var som havet, det beveger seg ustanselig. Og slik er Guds kall til menneskene. Esek. 43, 2. Salme 50, 1: han kaller fra solens oppgang til dens nedgang. I 1978 oversettelse står: fra øst til vest. Men også tidsbegrepet er med her: Gud kaller alltid og ikke bare alle steder.
Det er viktig at vi lærer Jesus å kjenne. Alt annet er ubetydelig. Men hvor kan vi lære rett om Jesus? Det fører oss til det enste punkt:
3. Han så Guds ord, v. 16. Det var et skarpt og tveegget sverd. Det gikk ut av Jesu munn. Han ser ordet, for ordet var i funksjon.
a) Ordet var et sverd. Det var skarpt. Sverdet symboliserer Guds dom, makt og herskerstilling. Den som har sverdet eller hæren, har kontrollen. Her lærer vi altså at Guds ord har makt og den endelige kontroll, selv om det ikke ser slik ut nå.
b) Det er tveegget som betyr at det har to oppgaver.
- Det skal slå, knuse, ødelegge alt vondt og ugudelighet. Vår egen kraft og gode tanker om oss selv og verden må knekkes. Denne tjeneste med Ordet blir til forherdelse og ødeleggelse for oss hvis vi ikke bøyer oss for budskapet. Dette er lovens gjerning.
- Det skal lege, bygge og frelse oss når vi bøyer oss for dommen over selvlivet. Ordet gjenføder den ugudelige som ikke kan frelse seg selv. Jer. 1, 10; 18, 7.9; 31, 28.
Guds ord må få ta fra oss selvtilliten og troen på at vi kan gjøre noe til frelse. Da gir Gud oss en ferdig og fullkommen frelse. Han gir oss et nytt liv i Jesus Kristus.
Johannes ble redd, v. 17. Og slik blir et ekte møte med Jesus i Guds ord. Jesus er skaper og dommer. han var død - for våre synder. Men han seiret og lever. Derfor har han nøklene. Vil vi bøye oss for ham?
