torsdag 7. februar 2008

Åp. 3, 1-6. Sardes.

Åp. 3, 1-6.

SARDES.

Jesus presenterer seg i dette brevet slik: han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner. Stjernene er englene for menighetene, kap. 1, 16. 20, også tolket om menighetsforstanderne. Jesus "har" dem, eier dem og bevarer dem og har ennå ikke forkastet dem. De sju Guds ånder er Den Hellige Ånd i alle dets funksjoner og tjenester. Denne menigheten behøver på en særlig måte hele Åndens gjerning.

Sardes ligger vel 4 mil sør for Tyatira og hadde vært den rike kong Krøsus' egen by. Den lå ved et knutepunkt der flere veier møttes, og byen ble regnet som uinntagelig og var lett å forsvare. - To ganger ble byen likevel tatt, av perserkongen Kyros og Antiokus. Begge gangene skjedde det ved at noen klatret opp en fjellvegg man mente var uinntagelig. Mens folket i Sardes sov i selvtrygghet, kom fienden som en tyv om natten.

Og nettopp dette holdt på å skje på det åndelige område da Johannes skrev Åpenbaringen! Her i denne sterke "festningen" finner vi tre slags "kristne", som alle hørte til menigheten. Det er egentlig bare to slag, men de opptrer noen ganger i tre grupper. De tilhørte menigheten offisielt. Men for en forskjell! Dette er bilde på mange forsamlinger til alle tider. Sardes var en rik by, og her var det ingen forfølgelse. Hvem bryr seg med å forfølge en slik menighet?

1. Noen var åndelig døde. De var navnkristne, men hadde ikke åndelig liv i seg. Det ytre var i orden, og de ble regnet som medlemmer av menigheten. Vi taler altså ikke om verdslige, ufrelste mennesker ytre sett her. "Dette er et forferdelig forhold," sier Rosenius om v. 1.

Det var virkelig alvor i Sardes. De forstod ikke selv sin sanne stilling, at de var åndelig døde. Tenk å mene om seg selv at en er kristen - og ikke være det i sannhet! Det er ransakelsens lys til menigheten her og til oss alle. Slik var det f. eks. med Samson i Dalilas fang: han visste ikke at Herren var veket fra ham, Dom. 16, 20.

Men noe var enda verre i denne byen: de andre kristne så det heller ikke: de hadde navn av å leve. De var så lik sanne troende på utsiden at ingen eller få skjønte at noe var galt. Og dermed kunne de ikke advares i tide. Denne følelsen har vi i vår tid. Her er en del kristne som er som fariseerne: de ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet (Mat. 23, 27).

Det er nødvendig med liv, og ikke bare navnet. Og livet må fødes som Jesus sa til Nikodemus, Joh. 3, 3. Vi kan ikke lære oss til liv, eller øve oss til det. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som trenges." Vi kan lage mye i vår tid. Vi kan lage supersoniske fly, fjernsyn og den ypperste teknikk som vi bare undres over kan være mulig. Men ikke liv. Vel har man forsøkt med prøverørsbarn og kloning, men har aldri maktet å skape selve livet. Papir-og plastblomster kan se ganske like ut som naturlige blomster. Men de er uten liv, de reagerer ikke.

Kristendom kan også etterlignes, øves opp og læres i det ytre. Man kan oppføre seg nøyaktig som en kristen, men fullstendig mangle livet i Gud. Der er ingen livskontakt med himmelen.

Vi legger merke til at ingen synder ellere vranglære blir refset i Sardes slik som i flere andre menigheter. De hadde altså et ytre fullkomment liv - uten gudsliv! Vi vet ikke om de hadde hatt åndelig liv før. Men vi vet at liv kan dø og at det daglig er i fare.

Men det finnes et kjennetegn på sanne kristne: de vitner. 1. Joh. 5, 10: den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Har har et vitnesbyrd, fordi han har vært hos Jesus. Vi kan lære å tale og herme etter andre. Men vi kan ikke lære å vitne! Det kommer i den nye fødsel i møte med Frelseren.

En liten gutt satt på et Blå Kors-møte og hørte på vitnesbyrd av tidligere alkoholikere. Da det ble vitnemøte på bedehuset, reiste han seg og sa: jeg er glad for at Jesus frelste meg fra kong Alkohol!

Det sanne vitnesbyrd har alltid en grunntone: en personlig erfaring av å ha funnet fred med Gud av nåde ved korsets fot. Vi hører så ofte at folk taler om alt annet. Det kan være vel og bra og godt i seg selv. Men hvorfor hører vi så sjelden at folk er blitt frelst. Et vitnesbyrd er ikke å holde en liten tale over et bibelvers. Det er å fortelle at du er frelst og si litt om hvordan du ble det. Jeg frykter at mange ikke kan gjøre rede for om de er blitt frelst. Det betyr ikke at alle skal tale offentlig. Her spiller både natur-og nådegaver inn. Men så sant du har en levende tro på Jesus, "har" du et vitnesbyrd i deg.

Av v. 2 ser vi at den åndelig døde forstanderen sov. Han måtte vekkes. Og slik forstanderen er, er ofte menigheten. De er hans åndelige ansvar. Derfor blir han nå minnet om en annen gruppe i menigheten:

2. Noen var på vei til å dø. De var kanskje ikke helt borte fra Gud ennå. Oversettelsen Nytt Liv sier: De var på avgrunnens rand. De var med, men livet holdt på å dø i dem. Det kunne ha mange årsaker.

Det er særlig to ting som kan ødelegge vårt gudsliv. Det ene er synd. Får den rom i vårt liv uten at den gjøres opp, er det en dødsgift. Det er en umulighet å leve som kristen med uoppgjort synd. Gudslivet tappes ut og en går mot en sikker død.

Den andre faren er slurv med gudslivet, i andaktsliv og personlig bønn i lønnkammeret. Ingen ting kan erstatte det for en kristen. Det er ikke nok å studere Bibelen for å finne ut hva ordet betyr. Personlig bibelstudium er noe annet. Da lar vi Ordet få rom i vårt eget liv til tukt og til trøst. I 3. Mos. 6, 6 tales om ofringene i tabernaklet slik: "En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne." Slik skal det personlige andaktslivet holdes ved like. Og det kan bli i minste laget med de korte andaktene som er i andaktsbøkene i dag. Det er sulteforing for en kristen. Da går det ofte som det står i Salme 102, 5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød" (NO-30). I NO-78 heter det: mitt hjerte er slått og visnet som gress, og i NB-88 står det: det er solsvidd og visnet. Når en kristen glemmer å ta åndelig næring til seg, visner gudslivet hen og dør. Det blir som avslått gress. "Den som mener seg å stå, se til at han ikke faller," sier Paulus. 1. Kor. 10, 12. Muligheten for frafall er ingen teori. Den er høyst aktuell og sannsynlig, særlig i den siste tid.

Da vil Jesus komme som en tyv, uventet og man får ikke tid til forberedelse. Som perserne kom om natten og tok byen Sardes mens folket sov, vil dommen komme uventet på de hemmelig frafalne. Skal det gå godt da, er veien tilbake omvendelse, v. 3. Kom i hu hvordan du har mottatt og hørt. Veien er den samme som første gang. Du må bøye deg for sannheten og ta imot frelse av nåde. Noen annen vei finnes ikke.

3. Det var noen rene i Sardes. "Du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine," v. 4. Han som ser alt, ser også dem. Vi får vite litt om dem her.

Først dette: de var få. I Sardes forsvant de visst helt i mengden. Og de sanne troende er visst aldri mange på hvert sted. Få er de som finner den trange porten, sa Jesus. Men Jesus kjente dem likevel! Og han vil bevare dem og lede dem inn i sitt rike. Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved.

Dernest hører vi at de var rene. De hadde ikke sulket seg til i synd eller var besmittet av åndelig urenhet. De var ikke fullkomne som engler. Men de var renset i blodet og gikk alltid til Jesus med sine fall og nederlag. Og de tok det nøye med sitt liv og med synden. Det skal så lite til av smitte før en blir smittet.

Til slutt kommer løftet: De er verdige til å gå i hvite klær. De har like lite verdighet i seg selv som de åndelige døde. Men de har tatt imot Guds verdighet og lever i den. De hvite klær er Jesu rettferdighets drakt som vi eier i troen allerede her på jord. I himmelen skal Guds barn bære den evig og alltid. Hans navn skal aldri slettes ut av livets bok, v. 5. I dommen er det avgjørende at navnet står der. Åp. 20, 12.15. Jesus vil kjennes ved ham for sine engler og ta ham inn i sitt rike.

Den som seirer blir stadig renset i Jesu blod og forsoning. Skal du være med der?