Åp. 1,5-7.

EN HOVEDSAK

(Skjøgen står under kap. 17. Klikk 2007, deretter desember - der finn du kap. 17.)
Her ser vi noe av hovedsaken i kristendommen, det vi trenger mest av alt. Det er lett å spore av og bli lovisk, verdslig eller for mye opptatt av spesielle læresetninger.

Åpenb. er ikke en lett bok å lese og foirstå. Den handler om endetida og mye er dunkelt her. Men noe er klart og det kan vi ta til oss av. Boka er Jesu åpenbaring.

1. Tro på blodet.

Blodet er grunnvoll for vår tro og kristendom og det er nok til evig salighet. Når du tror på blodet er du frelst. Det er fint at Åpenb. begynner nettopp med dette, her skulle vi alle begynne og fortsette hele vårt liv.

Ingen annen religion har en slik frelsesgrunn som dette. For her er det Guds egen Sønn som er steget så dypt ned som ingen andre: han dør for sine fiender. "Dommeren selv for de dødsdømte døde."

Da Jesus hang på korset, brakte han full forsoning for alle mennesker. Bibelen er full av ord som forteller det. Det er den røde tråd gjennom hele Guds åpenbaring, derfor også i denne del av åpenbaringen. Det er den eneste måten Gud kunne frelse oss på, derfor den måten han måtte gjøre det på.

Vi møter det først i Joh. evangeliet 1, 29. Døperen Johannes ser Jesus komme og sier: Se, der Guds lam som bærer verdens synd. Han bærer synden ved å ta den på seg og bli dømt for den. I Joh. 10, 11 sier Jesus om seg selv at han er den gode hyrde som setter sitt liv til for fårene. Her går blikket hans til Golgata der han dør for alle for å berge dem for villdyret satan. Og i Joh. 12, 31-33 sier han at nå holdes dom over denne verden. Det er seieren på korset og i oppstandelsen han taler om her også. Det kullminerer i Joh. 19, 30 med hans triumfrop: det er fullbragt. Hans gjerning var utført og seieren vunnet for evig over synden. Derfor heter det også om ham at han var kledt i en kledning som er dyppet i blod (Åp. 19, 13) jfr. Jes. 63, 1. Også i dommen og evigheten vil forsoningens blod være sentralt.

2. Tjenesten for Jesus.

Det neste vi blir minnet om her ved inngangen til Åpenbaringsboka er at vi som hans folk er blitt hans tjenere. I motsetning til den gamle pakt der en bestemt slekt var prester, er alle troende i den nye pakt prester for Gud. 1. Pet. 2, 5. 9. Som prester er vi hans tjenere, og vi har rett til å be direkte til Gud og vitne om ham. Vi trenger ingen mellommann som i den gamle pakt og den katolske kirke.

Frelsen er for alle, og derfor må vi gå ut til alle. Det er vårt oppdrag i denne verden. Det er misjon.

a) Vi har altså lov til å tjene Gud og alle kan gjøre det. Ingen konventikkelplakat kan hindre oss i det. Lekmannsarbeidet er at alle kristne får være med i Guds rikes tjeneste på nær sagt alle plan, og det har vært en velsignelse for Guds rike.

b) Djevelen vil få oss bort fra tjenesten. Han kjemper mot oss nå slik han vil gjøre det åpent i endetida. Og det gjør han ved å få folk opptatt av mange andre nyttige ting. Det kan være hjemmet vårt, en hobby eller politisk arbeid. Det ser også ut til at mange også blir opptatt av sosialt arbeid som erstatning for direkte sjelevinnerarbeid. Mange troende i dag ser ikke hvor viktige møtene og det daglige misjonsarbeidet er. Her skal vi minne deg om at du er prest for Gud, og at vi skal ta vare på vårt høye kall.

3. Vær rede til Jesus komme.

Helt fra begynnelsen av denne boka slås denne tonen an: det er de siste tider, Jesus kommer snart igjen. Da skal alle se ham og ingen kan unnslippe. Ordet om gjenkomsten står fast. Vi har mange profetier i Bibelen om det. Dessverre har mange glemt dem eller oversett dem.

Alle skal en dag møte Jesus. Ingen er ferdig med ham selv om de fornekter og overser ham nå.

Har du gjennomstunget ham? Det gjorde ikke bare jødene på Jesu tid eller de romerske soldatene. Det gjør også du ved vantro, synd og ulydighet.

Det er for sent å gråte og omvende seg når Jesus er i skyen. Da kan ingen omvende seg. Da kommer han til dom. Er du rede om han kom nettopp nå?

Åp. 1, 11-20.

Åpenb. 1, 11-20.

Johannes er på Patmos som fange for Kristi skyld, v. 9. Det var under forfølgelsen ved keiser Domitian ca. år 95 e. Kr. Han var sendt som fange hit dit også andre fanger kom. Det var en søndag - på Herrens dag, v. 10. Han var bortrykket i Ånden, trolig da han var i stillhet og bønn for Gud.

Da ser han noe og hører noe. Det skulle han skrive ned i en bok.

Her er det viktig å være oppmerksom på hvor nødvendig det er å være edru. Vi skal ikke tro alt vi innbiller oss eller tror vi "ser". Vi skal ikke regne ut tida for Jesu gjenkomst. Mange har forregnet seg her og sporet av til skade for seg selv og andre. Vi kan bli så opptatt av bi-ting at vi glemmer hovedsaken. Derfor skal vi være på vakt.

Han ser noe viktig som vi skal ta med oss nå. Og det gjelder til alle tider for alle folk.

1. Menigheten. V. 6 og 11.

Vi er konger og prester for Gud. det gjelder alle de som er rene i blodet, og det er Guds sanne menighet på jord, Guds folk eller de frelste.

Han så dem, de skilte seg ut fra de andre. De sju menighetene er geografisk lokalisert til vestre del av Tyrkia eller Lille-Asia. De er representanter for alle Guds barn i verden til alle tider. De bor midt i en syndig slekt. Slik var det den gang og slik er det nå.

Menighetene hadde det ikke likt og var ikke like. Derfor er flere brukt som representanter og eksempler. Til alle tider vil det være noen som ligner Efesus som hadde forlatt sin første kjærlighet. Og det vil være noen sløve og lunkne som i Laodikea. Men det vil også være noen som ligner Filadelfia og Smyrna som lever sant i Guds nåde.

Kirken er ikke en organisasjon, men vi er alle grener på vintreet Jesus Kristus. Joh. 15. Ordet menighet (gr. ekklesia) betyr de som er utkalt. Og Jesus har kalt oss ut fra denne verden til å være med ham. Denne utkallelse skjer ved forkynnelsen av evangeliet. Noen hører, tror det og tar imot budskapet om frelse. De får del i syndenes forlatelse av nåde for Jesu skyld. I den stund blir de innlemma i Guds rike.

Vi blir aldri fullkomne i denne verden. Og det vil alltid finnes svake kristne og hyklrere i menigheten. Likevel er det herlig å være frelst fordi vi er renset i blodet og får tro vi hører med.

I Høys. 1, 5 står det: svart er jeg, men yndig. Det er situasjonen til en kristen. I oss selv er vi svarte av synd og har det gamle kjøtet og naturen i oss. Den blir vi aldri ferdig med på denne jord. Likevel er vi yndige for Gud fordi vi er renset i blodet. Det må vi takke for og det kan vi fryde oss over.

Lysestakene er menighetene. Selve lyset er av Gud. Alt er egentlig hans verk. Når vi erkjenner det, blir vi ydmyke og små.

2. Han ser Jesus. v. 13f.

Johannes snudde seg for å se røsten! Han lignet en menneskesønn. Det ordet brukte Jesus om seg selv som menneske. Og vi vet at han ble som en av oss. I tidens fylde ble han utsendt av sin far, født av en kvinne, født under loven i Israels folk, Gal. 4,4. Ordet ble kjød og tok bolid iblant oss, Joh. 1, 14.

Denne Jesus som nå var blitt en himmelsønn gikk mellom lysestakene. Han betraktet altså sin egen menighet.

Hva står skrevet om Jesus her? Vi får et fint bilde av Frelseren i dette avsnittet.

- Han har en fotsid kjortel, tegnet på en verdig person, enperson med myndighet. Også en yppersteprest brukte en slik kledning. Aron i den gamle pakt velsignet folket og ofret for folket. Slik velsignet Jesus sine og gav seg selv som et offer for dem, like inn i døden.

- Han hadde et gullbelte slik kongen hadde. Jesus skal styre i all evighet.

- Han hadde kvitt hår som snø eller ull. Det taler om alder og visdom. Dan. 7, 9.

- Hans øyne var som ild, en gjennomtrengende kraft som intet kunne skjules for. Kap. 2, 18. Hebr. 4, 13.

- Hans føtter var som kobber, et bilde på styrke og stabilitet. Intet kan stanse Jesu annet komme til jord! Like lite som intet kunne stanse hans første komme til Israel.

- Hans røst var som havet, det beveger seg ustanselig. Og slik er Guds kall til menneskene. Esek. 43, 2. Salme 50, 1: han kaller fra solens oppgang til dens nedgang. I 1978 oversettelse står: fra øst til vest. Men også tidsbegrepet er med her: Gud kaller alltid og ikke bare alle steder.

Det er viktig at vi lærer Jesus å kjenne. Alt annet er ubetydelig. Men hvor kan vi lære rett om Jesus? Det fører oss til det enste punkt:

3. Han så Guds ord, v. 16. Det var et skarpt og tveegget sverd. Det gikk ut av Jesu munn. Han ser ordet, for ordet var i funksjon.

a) Ordet var et sverd. Det var skarpt. Sverdet symboliserer Guds dom, makt og herskerstilling. Den som har sverdet eller hæren, har kontrollen. Her lærer vi altså at Guds ord har makt og den endelige kontroll, selv om det ikke ser slik ut nå.

b) Det er tveegget som betyr at det har to oppgaver.

- Det skal slå, knuse, ødelegge alt vondt og ugudelighet. Vår egen kraft og gode tanker om oss selv og verden må knekkes. Denne tjeneste med Ordet blir til forherdelse og ødeleggelse for oss hvis vi ikke bøyer oss for budskapet. Dette er lovens gjerning.

- Det skal lege, bygge og frelse oss når vi bøyer oss for dommen over selvlivet. Ordet gjenføder den ugudelige som ikke kan frelse seg selv. Jer. 1, 10; 18, 7.9; 31, 28.

Guds ord må få ta fra oss selvtilliten og troen på at vi kan gjøre noe til frelse. Da gir Gud oss en ferdig og fullkommen frelse. Han gir oss et nytt liv i Jesus Kristus.

Johannes ble redd, v. 17. Og slik blir et ekte møte med Jesus i Guds ord. Jesus er skaper og dommer. han var død - for våre synder. Men han seiret og lever. Derfor har han nøklene. Vil vi bøye oss for ham?

Åp. 2, 1-7. Efesus.

Åp. 2, 8-11.

SMYRNA.

Smyrna lå 8 mil nord for Efesus, og var en vakker og folkerik by. Den eksisterer fremdeles under navnet Izmir.

Her har vi for oss det korteste av alle sendebrevene i Åpenbaringen. Det er brevet til Smyrna, og her finner du ingen anklage eller refs.

Jesus presenterer seg selv som den første og siste, han som var død og er blitt levende igjen. Det minner om kap. 1, 8 der han også kalles alfa og omega, og 1, 18 der han selv sier: jeg er den første og den siste. Jesus er en levende frelser, og du kan regne med ham. Det ville Jesus at Smyrna skulle få høre først. Ordene i Job. 19, 25 kommer til oss: Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.

Det er godt å leve når det er slik. Folk i Smyrna hadde trengsel, og da trenger vi det spesielt. Hva sies til dette folket?

1. De får bare ros. Slik ligner den forsamlingen i Filadelfia. Jesus finner ingen feil han trekker fram her. De var selvsagt ikke syndfrie, men de levde rett med Gud og sin neste. Han var ikke fullkommen i alt, men levde i ydmykhet og erkjennelse. Nøkkelen er det som står om Filadelfia: du har holdt fast ved mitt ord (3, 8). Selv om verden dømmer oss, går det an å leve slik. Det er ikke "Over evne" som Bjørnsen skrev.

Forstanderen i Smyrna var Polykarp. Han ble en kristen omkring år 70 og led martyrdøden i år 155. Han var kanskje her da Johannes skrev Åpenbaringen. Han må ha vært et sant redskap for Jesus, og var slik Jes. 26, 3 sier: Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred.

2. De møtte motgang. Jesus visste om trengsel og lidelse, v. 9-10. De opplevde spott, trengsel og prøvelser. Ja. de måtte endog i fengsel, og fikk motstand av Satans synagoge. Det kostet å være en kristen slik at Jesus kunne rose dem. Men det er tegn på et sant gudsliv. 2. Tim 3, 12: alle som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Og i Apg. 14, 22 fortelles om at Paulus styrket menighetene ved å si: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Det er veien vi ikke kommer utenom om vi vil til himmelen.

De kunne risikere døden, v. 10. Det gjaldt å være trofast like fram til målet. Gud fritar oss ikke fra lidelse, men den har en grense. 10 dager er fastsatt her. Og det må bety en kort stund. Ti er også fullstendighetens tall. Vi tåler ikke like mye lidelse, men vi får alle vår fullstendige del av den. Motgang er ofte rensende. Og kanskje Herren ser at vi trenger det for å løses fra verdslighet og selvopptatthet. Åp. 19, 7b: hans brud har gjort seg rede.

3. De var fattige. Ordet fattig kan ha to betydninger. Og begge betydninger kan være aktuelle både i Smyrna og hos oss.

a) De var fattige på jordisk gods. En regner med at det var en lav levestandard i Smyrna og få rike kristne. I seg selv er ikke det noen himmelbillett. Men det kan være en fordel. Jesus sier at det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, Mark. 10, 23. En høy levestandard kan være hinder for å søke Gud, fordi den gjør oss selvopptatt og fornøydd med livet. La oss huske hvordan de måtte be om mat til neste dag i gamle dager. Det skapte avhengighet av en høyere makt.

b) Men Bibelen bruker også ordet fattig om vår indre tilstand når den er mottagelig for Guds rike. Den åndelig fattige erkjenner sin synd og skrøpelighet. Han vet han er avhengig av Gud i alt og at han er totalt hjelpeløs uten Gud. Det er dette som menes med ordet i Mat. 5, 3: salige er de fattige i ånden.

4. Likevel - de var rike. På tross av trengsel og fattigdom hadde de en annen rikdom - i Gud. Den som tar imot Jesus som frelser får hele himmelens herlighet. Han kom nettopp for å gjøre oss rike ved sin fattigdom. 2. Kor. 8, 9. Ser du denne rikdom i evangeliet?

a) Frelsen i Jesus er den største rikdom vi har. Her har vi full forsoning for alle synder og tilgivelse for hele vårt syndige liv i fortid, nåtid og framtid. Og det får vi alt av nåde.

b) Alle løftene i Bibelen er våre. Hele Bibelen er din.

c) Gud er vår far og ikke vår dommer. Vi har fått en ny ånd i oss som våger å rope Abba, far til himmelens Gud. Rom. 8, 15. Gal. 4, 6.

d) Jesus er vår talsmann hos Gud. Han ber for oss og står på vår side i striden. Når det går galt for oss, ber han om nåde for sin egen skyld.

e) Og til sist har vi en rik framtid. Vi får livsens krone. Det er lønn for troskapen. Det er arven der oppe når alt på jord forgår. Da er du rik. Alle de andre er i den evige død, i fortapelsens gru og mørke. Det er i sannhet ingen rikdom.

Den gis til de som er tro til døden, v. 10. Vi må være villige til å død for Jesu skyld. Og troskapen skal rekke livet ut til døden uvegerlig henter oss. Og det kan koste oss alt.

Forstanderen Polykarp opplevde det. Slik ble det profetisk om ham. Da han ble ført til bålet, ble han spurt: fornekt Kristus og du er fri. Da sa han de berømte ord: I 86 år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg annet enn godt; hvordan skulle jeg fornekte ham nå?

Smyrna er den eneste byen av de 7 som er omtalt her som eksisterer intakt i dag. Den heter Izmir nå. De holdt ut og var tro.

Åp. 2, 8-11. Smyrna.

Åp. 2, 8-11.

SMYRNA.

Smyrna lå 8 mil nord for Efesus, og var en vakker og folkerik by. Den eksisterer fremdeles under navnet Izmir.

Her har vi for oss det korteste av alle sendebrevene i Åpenbaringen. Det er brevet til Smyrna, og her finner du ingen anklage eller refs.

Jesus presenterer seg selv som den første og siste, han som var død og er blitt levende igjen. Det minner om kap. 1, 8 der han også kalles alfa og omega, og 1, 18 der han selv sier: jeg er den første og den siste. Jesus er en levende frelser, og du kan regne med ham. Det ville Jesus at Smyrna skulle få høre først. Ordene i Job. 19, 25 kommer til oss: Jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.

Det er godt å leve når det er slik. Folk i Smyrna hadde trengsel, og da trenger vi det spesielt. Hva sies til dette folket?

1. De får bare ros. Slik ligner den forsamlingen i Filadelfia. Jesus finner ingen feil han trekker fram her. De var selvsagt ikke syndfrie, men de levde rett med Gud og sin neste. Han var ikke fullkommen i alt, men levde i ydmykhet og erkjennelse. Nøkkelen er det som står om Filadelfia: du har holdt fast ved mitt ord (3, 8). Selv om verden dømmer oss, går det an å leve slik. Det er ikke "Over evne" som Bjørnsen skrev.

Forstanderen i Smyrna var Polykarp. Han ble en kristen omkring år 70 og led martyrdøden i år 155. Han var kanskje her da Johannes skrev Åpenbaringen. Han må ha vært et sant redskap for Jesus, og var slik Jes. 26, 3 sier: Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred.

2. De møtte motgang. Jesus visste om trengsel og lidelse, v. 9-10. De opplevde spott, trengsel og prøvelser. Ja. de måtte endog i fengsel, og fikk motstand av Satans synagoge. Det kostet å være en kristen slik at Jesus kunne rose dem. Men det er tegn på et sant gudsliv. 2. Tim 3, 12: alle som vil leve gudfryktig i Jesus Kristus skal bli forfulgt. Og i Apg. 14, 22 fortelles om at Paulus styrket menighetene ved å si: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Det er veien vi ikke kommer utenom om vi vil til himmelen.

De kunne risikere døden, v. 10. Det gjaldt å være trofast like fram til målet. Gud fritar oss ikke fra lidelse, men den har en grense. 10 dager er fastsatt her. Og det må bety en kort stund. Ti er også fullstendighetens tall. Vi tåler ikke like mye lidelse, men vi får alle vår fullstendige del av den. Motgang er ofte rensende. Og kanskje Herren ser at vi trenger det for å løses fra verdslighet og selvopptatthet. Åp. 19, 7b: hans brud har gjort seg rede.

3. De var fattige. Ordet fattig kan ha to betydninger. Og begge betydninger kan være aktuelle både i Smyrna og hos oss.

a) De var fattige på jordisk gods. En regner med at det var en lav levestandard i Smyrna og få rike kristne. I seg selv er ikke det noen himmelbillett. Men det kan være en fordel. Jesus sier at det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike, Mark. 10, 23. En høy levestandard kan være hinder for å søke Gud, fordi den gjør oss selvopptatt og fornøydd med livet. La oss huske hvordan de måtte be om mat til neste dag i gamle dager. Det skapte avhengighet av en høyere makt.

b) Men Bibelen bruker også ordet fattig om vår indre tilstand når den er mottagelig for Guds rike. Den åndelig fattige erkjenner sin synd og skrøpelighet. Han vet han er avhengig av Gud i alt og at han er totalt hjelpeløs uten Gud. Det er dette som menes med ordet i Mat. 5, 3: salige er de fattige i ånden.

4. Likevel - de var rike. På tross av trengsel og fattigdom hadde de en annen rikdom - i Gud. Den som tar imot Jesus som frelser får hele himmelens herlighet. Han kom nettopp for å gjøre oss rike ved sin fattigdom. 2. Kor. 8, 9. Ser du denne rikdom i evangeliet?

a) Frelsen i Jesus er den største rikdom vi har. Her har vi full forsoning for alle synder og tilgivelse for hele vårt syndige liv i fortid, nåtid og framtid. Og det får vi alt av nåde.

b) Alle løftene i Bibelen er våre. Hele Bibelen er din.

c) Gud er vår far og ikke vår dommer. Vi har fått en ny ånd i oss som våger å rope Abba, far til himmelens Gud. Rom. 8, 15. Gal. 4, 6.

d) Jesus er vår talsmann hos Gud. Han ber for oss og står på vår side i striden. Når det går galt for oss, ber han om nåde for sin egen skyld.

e) Og til sist har vi en rik framtid. Vi får livsens krone. Det er lønn for troskapen. Det er arven der oppe når alt på jord forgår. Da er du rik. Alle de andre er i den evige død, i fortapelsens gru og mørke. Det er i sannhet ingen rikdom.

Den gis til de som er tro til døden, v. 10. Vi må være villige til å død for Jesu skyld. Og troskapen skal rekke livet ut til døden uvegerlig henter oss. Og det kan koste oss alt.

Forstanderen Polykarp opplevde det. Slik ble det profetisk om ham. Da han ble ført til bålet, ble han spurt: fornekt Kristus og du er fri. Da sa han de berømte ord: I 86 år har jeg tjent ham, og han har ikke gjort meg annet enn godt; hvordan skulle jeg fornekte ham nå?

Smyrna er den eneste byen av de 7 som er omtalt her som eksisterer intakt i dag. Den heter Izmir nå. De holdt ut og var tro.

Åp. 2, 12-17. Pergamum.

Åp. 2, 12-17.

PERGAMUM.

Satan forfører de kristne på to måter. I brevet til Smyrna så vi at han brukte vold. I dette brevet ser vi at han bruker list for å lede mennesker bort fra Gud.

I Pergamum var det et alter for guden Zevs og var sentrum for keiserdyrkelse. Det var i virkeligheten en stor og sterk avgudsdyrkelse. Her var et aktivt hedenskap og motstand mot de kristne. Da er det vanskelig å holde klare linjer og å leve rett. De kristne har alltid en sterk fiende, men noen ganger og noen steder er han mer agressiv enn ellers. Andre ganger går han fram med så stor list at selv ledende kristne kan føres vill.

1. Jesus har et sverd. Han har det tveeggede skarpe sverd, står det. Slik presenteres Jesus her. Ordet for sverd (rhomfaia) betyr et stort sverd, det samme ordet som er brukt i kap. 1, 16. Det går ut fra hans munn, står det der. Sverdet er med andre ord hans tale og ord. Jfr. Hebr. 4, 12.

Det er så skarpt at ingen kan stå seg mot det. Og det er tveegga, og har slik en dobbelt oppgave:

a) Ordet dømmer verden. All synd faller inn under Ordets og Jesu dømmende makt. Når ordet rammer samvittigheten og viser oss våre feil, er dens sårende gjerning i funksjon. Også vi kristne blir rammet for svik, synd og urenhet. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier apostelen. 1. Kor. 11, 31. b) Ordet renser - det er den andre tjeneste til sverdet. Som en operasjonskniv kan rense ut det onde av såret, er Guds ord i stand til å rense den angrende synderen med frelse og tilgivelse. Det kan bare skje ved et oppgjør med Gud i erkjennelse og bekjennelse av synd. Da legger Ordet evangeliets salve på syndesåret. Det er ordets legende gjerning.

2. Jesus vet hvor du bor, v. 13. Her er ikke nevnt noen gjerninger, eller om du lever fint eller dårlig. Her sier han bare: jeg kjenner stedet du bor, hvordan du har i ditt hjerte og i dine omgivelser. Ingen har det likt, men alle har sitt å stri med.

I denne menigheten var det noe helt spesielt: der hvor Satan har sin trone. De bodde midt i et område der Satan-dyrkelsen og avgudsdyrkelsen hersket. Vi må alle regne med at Satan går etter oss, 1. Pet. 5, 8. Han går omkring, står det. Men noen steder er han spesielt virksom og aktiv. Og der er det tungt å leve som kristen.

Jesus vet om du er gjenfødt og om du lever i den daglige syndsforlatelse, om du lever et rett liv i lyset og som et vitne for ham. Det kan vi gjøre på selv de tyngste steder. Derfor kjenner han også dine spesielle vansker og motganger. Det er både godt og ransakende. Det er trøst å vite at vi er kjent av Guds Sønn, at vi ikke er alene i trengselen. Og det er ransakende å vite at vi ikke kan skjule oss for ham. Han er der vi er.

3. Noe var uklart i Pergamum, v. 14-15. De kristne var uklar i læren i denne byen. Jesus gir dem ros for flere ting: de holdt fast ved Jesu navn, de fornektet ikke troen selv når martyrdøden ventet. Men det var noe galt likevel: de holdt fast ved Bileams og nikolaittenes lære.

På denne måten lot de ubibelsk lære få plass i sine liv og i menigheten. Bileams lære var to ting: de tillot å ete avgudsoffer og å drive hor. Avgudsoffer fører folk i kontakt med de onde ånder, og hor er brudd på Guds lov.

Når de tillot slike ting, viser det at de hadde tapt evnen til å skille mellom rett og galt i læren. De hadde mistet synet for nødvendigheten av en rett lære. Derfor kommer Jesus med sverdet i dette brevet, han legger vekt på det Guds ord sier. Det er ordets lære som betyr noe og er viktig. Noen er mot all tale om lære og godtar liksom alt når en taler om Jesus og Gud.

Men her er Bibelen nøye. En uklar lære vil føre til et uklart og usant gudsliv. Og et uklart gudsliv vil vise igjen i et uklart menneskeliv. I Pergamum tillot de synd. De tolererte det og skapte slik et kompromiss mellom de kristne og verden. Slike kompromiss fører ofte til et slurvent forhold til synd. Ingen ting blir lenger synd, man kan tillate seg alt. "Gi akt på deg selv og på læren," sier Paulus. 1. Tim. 4, 16. En klar lære ut fra Bibelen er et kompass.

Gud har sterke ord mot vranglære og synd. I brevet til Efesus sier Jesus rett ut: jeg hater nikolaittenes gjerninger, 2, 6. Og til Tyatira sier han at han er imot menigheten som tåler Jesabel som hadde den samme lære, 2, 20.

Hvorfor gikk det slik i Pergamum? Svaret er trolig dette: Ordet ble ikke lenger brukt som det skarpe sverd, v. 12. De lot andre ting bestemme enn Guds vilje. Da går det galt.

4. De fikk et kall, v. 16: Omvendelse. De måtte snu i tide, slik også Tyatira fikk høre, v. 21. Omvendelse er den eneste veien til frelse både før og nå. Omvendelse er å bryte med synd og ubibelsk lære og komme til Jesus. Omvendelse er å la Bibelen avgjøre alt. Begynnelsen er alltid å bekjenne synd og tro på blodet. Fortsettelsen ligger også der og å innrette sitt liv etter Guds lære. Det forkynner hele Bibelen.

Skjer ikke det vil Jesus selv kjempe mot dem. Også nå blir våpenet sverdet. Guds ord skal møte folk igjen i dommen. Da vil det ordet de forkastet nå, domfelle dem for evig. Joh. 12, 48.

5. Jesus gir løfter: I dette brevet kommer først løftet om den skjulte manna til de seirende, v. 17. Det er symbol på Jesus og hans frelse. Manna er himmelbrød for synderen som før Israel i ørkenen. 2. Mos. 16, 4. 32. Joh. 6, 50. Den er nok skjult for fornuften, men tilfredsstiller den omvendte fullstendig. Det er en hemmelighet for Guds barn og gir et skjult samfunn med himmelens Gud.

Dernest kommer løftet om en hvit stein og et hemmelig nytt navn. Det er flere fortolkinger til dette. En sannsynlig forståelse er dette: ved domsavsigelse ble en hvit og en svart stein brukt for å avgjøre frikjennelse. Den hvite steinen betød frikjennelse og frihet. Derfor blir steinen adgangstegnet til selve himmelen som en frikjent synder. For her er det tale om de som er frikjent i Jesus forsoningsblod. Også den er skjult for andre enn de som opplever det. Hvordan kan vi forstå hva en kristen kjenner og opplever?

Steinen kan også være den tavle eller stein seierherren fikk ved idrettsleker med hans navn inngravert. Navnet på steien er det også forskjellige oppfatninger av: det kan være den frelstes eget navn, et nytt navn som Jesus gir oss som viser hvem vi er (slik L. Eritsland). Man har også tenkt på Frelsernavnet eller navnet Kristen som på den tid var ganske nytt. - I alle tilfelle viser dette et dypt personlig forhold mellom de troende og Frelseren. Her er noe som verden aldri kan forstå eller oppfatte.

Åp. 2, 18-29. Tyatira.

Åp. 2, 18-29.

TYATIRA

Brevet til Tyatira er det lengste av sendebrevene, og kanskje det som er minst kjent. Det ligner noe på brevet til Pergamum ved at det tales om uklarhet i lære og liv.

Først presenterer Jesus seg på fire måter. Og det viser hva som var nødvendig i denne byen.

Først kaller han seg Guds Sønn, det eneste stedet i Åpenbaringen der han bruker dette navnet. Det sier oss både at det er Gud som taler, og at det er Frelseren fra Gud som nå kommer til dem. Det ligger en veldig autoritet i det. En større myndighet kan ingen ha. Jfr. v. 26 og Salme 2 som taler om hans kongelige makt.

Dernest: han har øyne som ildslue, jfr. 1, 14. Det betyr at han ser alt, og at blikket trenger igjennom alt det ytre for å se slik det er i hjertelivet. For Gud er det alltid dette som betyr noe.

For det tredje har han føtter av skinnende kobber eller bronse (NO-30). Det taler om makt og dom, en myndighet ingen kan stå seg mot. Han kan trampe ned motstanderen under sine føtter.

Til slutt ser vi at han er den som ransaker og gransker hjerter og nyrer, v. 23. Dette er også uttrykk for at han kjenner vårt innerste. Og dette gjelder ikke bare denne menigheten. Alle menighetene skal kjenne det, står det. Og det minner om Davids bønn i Salme 139: ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte...

Dette var nødvendig i Tyatira. De behøvde et budskap fra en slik Frelser denne gang.

Hva var så budskapet til denne forstanderen og denne kristenflokken?

1. Først fikk de ros. De hadde det rett på en måte som kristne. De hadde kjærlighet, tro, tjeneste og tålmodighet. Ja, de hadde vokst i kjærlighetsgjerninger som få andre. På dette området ligner de menigheten i Efesus, kap. 2, 2f. Men nettopp med den menigheten var det en viktig motsetning. I Efesus hatet de vranglæren. I Tyatira tålte de den.

Men kristendom er ikke ytre former og det som viser. Det er hjertekontakt med Jesus. Når den mangler, blir toleransebegrepet for vranglæren utvidet. I Apg. 8 fortelles om Simon som tok ved troen og ble døpt da han hørte Filip tale. Likevel fikk han den attesten at hjertet ikke var rett for Gud (v. 21).

Ros for en del kristne dyder betyr ikke at alt er rett. Noe helt avgjørende kan likevel mangle. Det ser øynene som ildsluer.

2. De hadde gjerninger. Ja, de hadde flere gjerninger og mer tjeneste for Gud nå enn før. De hadde med andre ord vokst i tjeneste. Og det er en rett utvikling. Vi skal ikke pensjoneres i Guds rike etter en viss fartstid. Jesus vet om dette, og det er notert i himmelen. I NT-75 stod det slik: de siste gjerninger er bedre enn de første. Her er ikke ment lovgjerninger for å bli et Guds barn. Her er ment tjeneste som takk for frelsen. "Vi synger titt om seirens lønn der hjemme, om å få stjerner i vår krone der..." Dette gjelder ikke lønn som fortjent. Ingen fortjener lønn hos Gud. Skal noen få lønn, er det nådelønn.

3. Det var falske kristne i byen. Forstanderen blir anklaget for å tåle kvinnen Jesabel. E. Osnes sier det betyr falsk åndelighet, og Skovgaard-Petersen omtaler det som svermeri.

De lot Jesabel råde. "Hun lærer og forfører mine tjenere." Det betyr at de var ikke nøye med synden, de var "frigjort" fra den. De kunne være kristne og frelst, og samtidig leve mot Guds bud og vilje, v. 20. Det er en umulig problemstilling i Guds rike.

De kjente "Satans dybder", v. 24. Med det menes at de ville overvinne det onde ved å lære Satan og synden å kjenne. Dermed ble alt tillatt og alt var like godt. Og det verste er kanskje at de troende tolererte det. - Mon ikke dette er faren for menigheten i dag? Vi er blitt så romslige at vi ikke skal dømme noen eller noe. Da blir vi Jesabels tilhengere. Bibelens vei er den eneste rettesnor som leder mot målet.

4. De fikk en ny anledning. Jesus gav Jesabel tid til å vende om. Guds langmodighet er lang. Gud dømmer aldri noen uten at de har fått anledning til en ny vei.

Tragedien for Jesabel var at hun ikke ville. Da er alt håp ute. Vi vet ikke hvem denne kvinnen var, eller om hun står som symbol på den usanne kristenhet. I alle tilfelle gikk det galt så langt Ordet forteller oss det. Det ble for sent.

Til de andre som ikke fulgte hennes "parti" sier Jesus: Hold fast på frelsen slik ordet har forkynt. Det var dette de "hadde", v. 25f. Vi skal ikke være opptatt av våre egne gjerninger, men ta vare på hans gjerninger helt til slutt.

5. Seier og løfte kommer også til slutt i dette brevet.

For det første skal de få makt over folkeslagene (hedningene), v. 26f. De skal styre dem og knuse dem. Det må vi se på i motsetning til det å være underlagt hedenskapet og bli forført av det. De troende seirer i Jesus over alt dette.

Dernest skal de få morgenstjernen. I kap. 22, 16 er Jesus den klare morgenstjerne. Jesus gir seg selv på en ny og fyldigere måte til dem som seirer - i evigheten skal vi kjenne ham fullt ut. Noen tolker morgenstjernen symbolsk om herligheten vi en gang skal oppleve. Summen blir i alle tilfelle: Jesus er alt for et Guds barn, både her i tiden og i alle evigheter.

Åp. 3, 1-6. Sardes.

Åp. 3, 1-6.

SARDES.

Jesus presenterer seg i dette brevet slik: han som har de sju Guds ånder og de sju stjerner. Stjernene er englene for menighetene, kap. 1, 16. 20, også tolket om menighetsforstanderne. Jesus "har" dem, eier dem og bevarer dem og har ennå ikke forkastet dem. De sju Guds ånder er Den Hellige Ånd i alle dets funksjoner og tjenester. Denne menigheten behøver på en særlig måte hele Åndens gjerning.

Sardes ligger vel 4 mil sør for Tyatira og hadde vært den rike kong Krøsus' egen by. Den lå ved et knutepunkt der flere veier møttes, og byen ble regnet som uinntagelig og var lett å forsvare. - To ganger ble byen likevel tatt, av perserkongen Kyros og Antiokus. Begge gangene skjedde det ved at noen klatret opp en fjellvegg man mente var uinntagelig. Mens folket i Sardes sov i selvtrygghet, kom fienden som en tyv om natten.

Og nettopp dette holdt på å skje på det åndelige område da Johannes skrev Åpenbaringen! Her i denne sterke "festningen" finner vi tre slags "kristne", som alle hørte til menigheten. Det er egentlig bare to slag, men de opptrer noen ganger i tre grupper. De tilhørte menigheten offisielt. Men for en forskjell! Dette er bilde på mange forsamlinger til alle tider. Sardes var en rik by, og her var det ingen forfølgelse. Hvem bryr seg med å forfølge en slik menighet?

1. Noen var åndelig døde. De var navnkristne, men hadde ikke åndelig liv i seg. Det ytre var i orden, og de ble regnet som medlemmer av menigheten. Vi taler altså ikke om verdslige, ufrelste mennesker ytre sett her. "Dette er et forferdelig forhold," sier Rosenius om v. 1.

Det var virkelig alvor i Sardes. De forstod ikke selv sin sanne stilling, at de var åndelig døde. Tenk å mene om seg selv at en er kristen - og ikke være det i sannhet! Det er ransakelsens lys til menigheten her og til oss alle. Slik var det f. eks. med Samson i Dalilas fang: han visste ikke at Herren var veket fra ham, Dom. 16, 20.

Men noe var enda verre i denne byen: de andre kristne så det heller ikke: de hadde navn av å leve. De var så lik sanne troende på utsiden at ingen eller få skjønte at noe var galt. Og dermed kunne de ikke advares i tide. Denne følelsen har vi i vår tid. Her er en del kristne som er som fariseerne: de ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet (Mat. 23, 27).

Det er nødvendig med liv, og ikke bare navnet. Og livet må fødes som Jesus sa til Nikodemus, Joh. 3, 3. Vi kan ikke lære oss til liv, eller øve oss til det. "En lærdoms form er ikke nok, nytt liv er det som trenges." Vi kan lage mye i vår tid. Vi kan lage supersoniske fly, fjernsyn og den ypperste teknikk som vi bare undres over kan være mulig. Men ikke liv. Vel har man forsøkt med prøverørsbarn og kloning, men har aldri maktet å skape selve livet. Papir-og plastblomster kan se ganske like ut som naturlige blomster. Men de er uten liv, de reagerer ikke.

Kristendom kan også etterlignes, øves opp og læres i det ytre. Man kan oppføre seg nøyaktig som en kristen, men fullstendig mangle livet i Gud. Der er ingen livskontakt med himmelen.

Vi legger merke til at ingen synder ellere vranglære blir refset i Sardes slik som i flere andre menigheter. De hadde altså et ytre fullkomment liv - uten gudsliv! Vi vet ikke om de hadde hatt åndelig liv før. Men vi vet at liv kan dø og at det daglig er i fare.

Men det finnes et kjennetegn på sanne kristne: de vitner. 1. Joh. 5, 10: den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Har har et vitnesbyrd, fordi han har vært hos Jesus. Vi kan lære å tale og herme etter andre. Men vi kan ikke lære å vitne! Det kommer i den nye fødsel i møte med Frelseren.

En liten gutt satt på et Blå Kors-møte og hørte på vitnesbyrd av tidligere alkoholikere. Da det ble vitnemøte på bedehuset, reiste han seg og sa: jeg er glad for at Jesus frelste meg fra kong Alkohol!

Det sanne vitnesbyrd har alltid en grunntone: en personlig erfaring av å ha funnet fred med Gud av nåde ved korsets fot. Vi hører så ofte at folk taler om alt annet. Det kan være vel og bra og godt i seg selv. Men hvorfor hører vi så sjelden at folk er blitt frelst. Et vitnesbyrd er ikke å holde en liten tale over et bibelvers. Det er å fortelle at du er frelst og si litt om hvordan du ble det. Jeg frykter at mange ikke kan gjøre rede for om de er blitt frelst. Det betyr ikke at alle skal tale offentlig. Her spiller både natur-og nådegaver inn. Men så sant du har en levende tro på Jesus, "har" du et vitnesbyrd i deg.

Av v. 2 ser vi at den åndelig døde forstanderen sov. Han måtte vekkes. Og slik forstanderen er, er ofte menigheten. De er hans åndelige ansvar. Derfor blir han nå minnet om en annen gruppe i menigheten:

2. Noen var på vei til å dø. De var kanskje ikke helt borte fra Gud ennå. Oversettelsen Nytt Liv sier: De var på avgrunnens rand. De var med, men livet holdt på å dø i dem. Det kunne ha mange årsaker.

Det er særlig to ting som kan ødelegge vårt gudsliv. Det ene er synd. Får den rom i vårt liv uten at den gjøres opp, er det en dødsgift. Det er en umulighet å leve som kristen med uoppgjort synd. Gudslivet tappes ut og en går mot en sikker død.

Den andre faren er slurv med gudslivet, i andaktsliv og personlig bønn i lønnkammeret. Ingen ting kan erstatte det for en kristen. Det er ikke nok å studere Bibelen for å finne ut hva ordet betyr. Personlig bibelstudium er noe annet. Da lar vi Ordet få rom i vårt eget liv til tukt og til trøst. I 3. Mos. 6, 6 tales om ofringene i tabernaklet slik: "En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne." Slik skal det personlige andaktslivet holdes ved like. Og det kan bli i minste laget med de korte andaktene som er i andaktsbøkene i dag. Det er sulteforing for en kristen. Da går det ofte som det står i Salme 102, 5: Mitt hjerte er stukket som en urt og fortørket; for jeg har glemt å ete mitt brød" (NO-30). I NO-78 heter det: mitt hjerte er slått og visnet som gress, og i NB-88 står det: det er solsvidd og visnet. Når en kristen glemmer å ta åndelig næring til seg, visner gudslivet hen og dør. Det blir som avslått gress. "Den som mener seg å stå, se til at han ikke faller," sier Paulus. 1. Kor. 10, 12. Muligheten for frafall er ingen teori. Den er høyst aktuell og sannsynlig, særlig i den siste tid.

Da vil Jesus komme som en tyv, uventet og man får ikke tid til forberedelse. Som perserne kom om natten og tok byen Sardes mens folket sov, vil dommen komme uventet på de hemmelig frafalne. Skal det gå godt da, er veien tilbake omvendelse, v. 3. Kom i hu hvordan du har mottatt og hørt. Veien er den samme som første gang. Du må bøye deg for sannheten og ta imot frelse av nåde. Noen annen vei finnes ikke.

3. Det var noen rene i Sardes. "Du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine," v. 4. Han som ser alt, ser også dem. Vi får vite litt om dem her.

Først dette: de var få. I Sardes forsvant de visst helt i mengden. Og de sanne troende er visst aldri mange på hvert sted. Få er de som finner den trange porten, sa Jesus. Men Jesus kjente dem likevel! Og han vil bevare dem og lede dem inn i sitt rike. Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved.

Dernest hører vi at de var rene. De hadde ikke sulket seg til i synd eller var besmittet av åndelig urenhet. De var ikke fullkomne som engler. Men de var renset i blodet og gikk alltid til Jesus med sine fall og nederlag. Og de tok det nøye med sitt liv og med synden. Det skal så lite til av smitte før en blir smittet.

Til slutt kommer løftet: De er verdige til å gå i hvite klær. De har like lite verdighet i seg selv som de åndelige døde. Men de har tatt imot Guds verdighet og lever i den. De hvite klær er Jesu rettferdighets drakt som vi eier i troen allerede her på jord. I himmelen skal Guds barn bære den evig og alltid. Hans navn skal aldri slettes ut av livets bok, v. 5. I dommen er det avgjørende at navnet står der. Åp. 20, 12.15. Jesus vil kjennes ved ham for sine engler og ta ham inn i sitt rike.

Den som seirer blir stadig renset i Jesu blod og forsoning. Skal du være med der?

Åp. 3, 7-13. Filadelfia

Åp. 3, 7-13.

FILADELFIA.

Dette er en av de to menighetene som bare får ros av Jesus. I alle de andre har han noe å klage dem for. Det finner han ikke her. Det var godt om vi også tilhørte denne Filadelifa-menigheten.

Filadelifa lå noen mil sørøst for Sardes og var på en måte porten mot øst. Den ble grunnlagt i år 140 f. Kr., men var utsatt for jordskjelv flere ganger, bl. a. i år 17 f. Kr. men ble gjenreist. Om Johannes og Paulus har vært her, vet vi ikke sikkert. Men senere vet vi at Ignatius skrev et brev til Filadelfia, og i Polykarps martyrskrift omtales 11 martyrer fra denne byen som ble dødsdømt i Smyrna. Flere ganger senere ble kristne martyrer her.

A. Jesus presenterer seg.

Hvordan presenterer Jesus seg for denne kristenflokken? Han kaller seg Den hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel. Når han lukker opp, kan ingen stenge, og når han stenger, kan ingen åpne. Jesus er altså den suverene dørvokter til himmelen. Ingen kan komme utenom ham i livets siste stund og i dommen. Og heller ikke her i livet kommer egentlig noen utenom han. Det er her han til sist vil vise seg som den sanne og hellige. De kristne i Filadelfia behøvde å høre dette.

B. Hvordan var menigheten?

Vi finner noen særtrekk ved denne kristenflokken som det er vel verd å understreke i vår tid.

a) De hadde liten styrke. De var små i seg selv og derfor ydmyke. Det beste kjennetegn på en kristen og en troende forsamling er skrøpelighet. Da, sier Paulus at vi er sterke. For da henter vi all styrke fra Gud selv. 2. Kor. 12, 10. Og den som er åndelig fattig på denne måten er salig. Mat. 5, 3.

b) De hadde tatt vare på Ordet. Guds ord var blitt deres redning og håp. De bygde sin tro og sitt liv på det Gud hadde talt i Bibelen. Det var deres redning og deres styrke. Guds ord er levende og kraftig den dag i dag (Hebr. 4, 12), og derfor er det viktig å rope ut: land, land, land, hør Herrens ord (Jer. 22, 29).

c) De hadde ikke fornektet Jesu navn. På tross av motstand og forakt bekjente de åpent hvem de trodde på. Mange er for feige til å gjøre det, derfor taper de i striden. I Filadelifa var en frimodig kristenflokk med et åpent vitnesbyrd.

d) De opplevde motstand og prøvelse. Jesus tillot noen fra "Satans synagoge" kom mot dem. De var jøder i navnet og mente de dyrket den sanne Gud. Men de var åndelige løgnere og hyklere som ville skade de troende.

De skulle likevel erkjenne at sannheten til slutt og se at de kristne var de sanne troende. Det betyr ikke at de selv ble troende. Jesus selv bevirket denne forandringen, og han ville også fri dem ut av prøvelsen. Her er ikke bare ment deres personlige prøvelse. Det tales om en prøvelse for hele jorden, og betyr trolig den siste store trengselstid. Da vil alle som tar vare på Guds ord bli berget.

e) De fikk et spesielt løfte: en åpnet dør, v. 8. En dør er et skille og taler om et innenfor og et utenfor. Men det taler også om en mulighet, om å gå inn i et nytt liv. Vi kan tale om flere dører her når vi anvender et slikt ord:

1. Frelsens dør er den første. Den sier at Jesus tar imot syndere. I Joh. 10, 9 sier Jesus: Jeg er døren. Han representerer et skille mellom verden og Guds folk. Vi kommer ikke utenom ham. Mange fikk gå inn der og finne nytt liv for tid og evighet. Å bli frelst er å ta imot Jesus, å gå inn til ham.

a) Om døren er det sagt den er åpnet. Det betyr at den har vært stengt en gang. Og ved syndefallet ble frelsens dør stengt for alle mennesker. Adam og Eva ble jaget ut av Edens hage, en handling som viser at menneskeheten er borte fra Gud. Mennesket er født på avstand fra Gud, ja i en helt annen verden.

Så skjedde det noe. Jesus ble ført til Golgata og spikret på et kors. I sin siste stund ropte han: Det er fullbragt! Joh. 19, 30. Da ble verdens synd sonet og alle hindringer tatt bort. Fra nå av gjelder det: En port til himlen åpen står, hvor Jesu kors nå tindrer.

Porten er nok trang og veien smal, som Jesus forkynte for oss. Mat. 7, 13-14. Det betyr at alt er av nåde, og alt vårt eget blir utenfor. Det koster alltid for kjødet. Men: Å, hvilken salig dag du fikk, om du begynte nå i dette øyeblikk.

b) Et herlig løfte er knyttet til denne døren: Ingen kan lukke den til. Om venner og slekt eller andre forsøker å stanse oss, er de ikke i stand til det. Den som holder fast på Guds ord og ikke fornekter hans navn, vil seire om hans egen kraft er liten. Så lenge nådens tid varer, holder Jesus døren åpen for syndere. Derfor kan du komme nå. Gå inn til Jesus. Han kan frelse.

2. Bønnens dør er åpen. Veien oppad er fri. Guds folk kan gå ned på kne og rope til den Allmektige om hjelp. Der er ingen kontortid, og aldri er skiltet STENGT hengt på døra. Gud hører bønner i dag som før, bønnen er nøklen til nådens dør.

Det står om Daniel at han gikk tre ganger hver dag opp på sitt rom og åpnet vinduet som vendte mot Jerusalem. Der ropte han til sin Gud om hjelp. Og Jesus gir oss en åpen innbydelse: Be, og dere skal få. Mat. 7, 7. Vi har både en mulighet til å be når vi trenger det. Og vi har et kall til å gjøre tjeneste for Gud i lønnkammeret. For her på kne er en dør åpnet like inn i himmelen.

3. Misjonens dør er åpnet. Vi skal få forkynne evangeliet om frelsen så lenge nådens dag er på jord. Det betyr at vi skal få vise andre inn til frelsens dør. Gud vil det. Misjonsbefalingen sier klart at evangeliet tilhører alle slekter og folkeslag. Mat. 28, 19.

Men denne dør ser vi bare i Guds nærhet, og vi får bare lyst til å gå inn gjennom den når vi selv er blitt varm ved evangeliet.

Jesus sa en gang til disiplene da han så de hvite markene: be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst. Mat. 9, 38. Vi må drives ut i tjenesten. På grunnteksten står her ordet ekballå, som betyr å kaste ut som en general kaster ut sine reservetropper i krigen.

Vi har bare ett våpen og ett budskap: Jesus og hans blod og seier. Alle må høre dette: Jesus døde for deg. Bare det kan frelse både hedninger og nordmenn. Og budskapet er gyldig i dag som før. Har du gått inn gjennom misjonens dør?

4. Himlens dør blir den siste vi lukker bak oss. Det skjer ved døden eller ved Jesu gjenkomst. For nettopp i dette brevet kommer et ord om at Jesus kommer snart, v. 11. Denne døren er bare åpen for Guds sanne barn som lever i troen på Kristus. Alle andre blir stående utenfor.

Og når han kommer i det blå, er kristens kamp til ende; hva troende i speilet så, de salige skal kjenne.

Hvor salig da den som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.

Skal du gå inn gjennom denne døren?

C. Løftet. Også i dette brevet finner vi løfter. Den som holder ut, skal ikke tape sin krone, v. 11. Han vil oppnå saligheten hjemme hos Gud.

Og den som seirer skal først bli en støtte i Guds tempel, v. 12. Barnes og Dächsel sier at støttene både tjente som ornamenter og pryd, og til å holde templet oppe. En slik seirende kristen vil dels bli æret som en pryd i Guds rike, og dels som en nødvendig del i riket. Han blir til støtte for andre troende så lenge nådens tid varer, og en pryd for Guds rike blant de utforstående. En støtte eller pillar var også en fast del av templet som ikke kunne tas bort. Slik vil dette ordet si oss at et Guds barn er trygt og kommer ikke mer ut av Guds hus medmindre det selv blir ødelagt og forlater Herren. Og i himmelen kan det ikke skje.

Dernest gjelder løftet at Jesus vil skrive Guds navn på den seirende, og Jerusalems navn og sitt eget nye navn. Slike innskrifter på søyler forekom i GT (1. Kong. 7, 21). De står som eiendomsmerke: den troende tilhører Gud og har sitt hjem i det himmelske Jerusalem. Der skal han være Lammets brud. Jesu nye navn er hans herlighetsnavn i motsetning til forsmedelsen han bærer nå. Det er "vel et uttrykk for at han da skal kjennes på en ny måte" (L. Eritsland).

Åp. 3, 14-22. Laodikea.

Åp. 3, 14-22.

LAODIKEA.

Byen Laodikea lå ikke langt fra Kolosse og var en rik handelsby. I år 62 e. Kr. ble den ødelagt av et jordskjelv, men ble gjenreist. Menigheten ble trolig grunnlagt av Epafras, Kol. 1, 7; 4, 12f. Og Paulus skrev et brev til Laodikea, Kol. 4, 16.

I dette brevet presenterer Jesus seg som Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk. Amen betyr det skal skje, det er visselig sant. I Jes. 65, 16 kalles Gud for Amens Gud (no: den trofaste Gud). Det neste navnet er nærmest en presisering av dette: han er trofast og sann, et vitne som ikke tar noen menneskelige hensyn. Her framstår den rene og nakne sannhet. Dessuten er han skaperen og kjenner derfor sitt skaperverk bedre en skapningen selv. Her er det Jesus som vitner slik om seg selv, og han kommer nå med sitt budskap til denne kristenflokken.

Det må ha vært et underlig møte når dette brevet ble lest opp for de kristne. For dette var ikke et anonymt skriv eller en preken som kunne passe hvorsomhelst. Brevet hadde en tydelig adresse - til de som satt i salen.

Hvordan var reaksjonen? Trodde de budskapet og handlet etter det? Eller viste de det fra seg og mente det passet godt på nabomenigheten? Kanskje adressaten var feil?

Her er noen viktige sannheter om oss kristne til alle tider, og kanskje særlig til den siste menighet før Jesus henter sine. Noen mener det har en spesiell adresse til dem. La oss stanse for budskapet:

1. De var kjent av Gud. Jeg vet om dine gjerninger, at du er... Slik sier Jesus, v. 15. Det er både godt og alvorlig at vi er kjent av Gud. Han vet alt, både det som tynger, og det som kanskje er galt hos oss. Salme 139, 2-3.

a) Jesus kjenner vårt indre liv, om vi er frelst og har navnet skrevet i Livsens bok. Mange vet det ikke selv, som i Sardes, kap. 3, 1. De kristne i Laodikea hadde et ganske forkjært syn på seg selv. "Fordi du sier: jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød," sa de, v. 17. I denne bekjennelsen finner vi ingen ydmyk holdning slik sangeren gir uttrykk for: "Jeg er dessverre langt borte ennu." I Laodikea var de selvbevisste og mente de eidde den levende tro og levde et ordentlig kristent liv.

Når Jesus så sier at de er lunkne, har det ingen ting med følelsen av å være utilstrekkelig å gjøre. Laodikea er nettopp preget av det motsatte: de strutter av selvtilfredshet. Men det var en falsk følelse eller egenoppfatning, sier Jesus. Derfor sier han: Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Det verste var ikke at de var fattig og usle, men at de ikke forstod det.

Noen har pekt på at grunnen til deres åndelige tilstand, var at de levde i et velferdssamfunn. De hadde det så godt økonomisk at den samme tanken smittet over på gudslivet: vi har alt vi trenger.

b) Jesus kjenner også vårt ytre liv som kristne. Han ser om det er i overensstemmelse med Guds vilje. Mange bryr seg ikke om det og lever et slurvent hverdagsliv. Det er ikke rett. Jesus vil vi skal leve etter Guds ord.

c) I denne menigheten ser han noe spesielt: de var lunkne. Det er en åndelig sløvhet, noe midt imellom. De var ikke varme og brennende kristne, men heller ikke kalde og verdslige mennesker. De ville ha med seg alt, både Guds rike og verden. Og vi skal merke oss at det står de ER lunkne. Her er ikke spørsmål om hva de engang hadde vært eller kom til å bli. Det er nåtidstilstanden Jesus undersøker.

I den siste tid skal det være mange slik selvtilfredse kristne. Det må bl. a. være de lunkne Jesus tenker på i Mat. 24, 12: Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.

Blir du selvfornøyet, har du alt deg bøyet bort fra livets sti.

Bare de som kjenner syndens nød seg vender hen til nåden fri.

2. Gud vil ha klarhet. Gid du var kald eller varm, sier Jesus til denne menigheten. Uklarhet er den verste sykdom i åndelige spørsmål. Jesus vil ha et enten - eller. Han ønsker avgjorte kristne som er gjenfødte og lever i troen. Det er som i ekteskapet: blir det vingling og utroskap i det små, følger snart det fullstendige brudd etter.

For en kristen vil det alltid være et skille og en avgjort kamp om flere ting. Først og fremst i spørsmålet om hva som er synd og ikke synd. Den lunkne kommer lett i den stilling at alt skal godtas og ingen ting dømmes. Han blir rund og inkluderende og mister evnen til å se faren ved synden. Den blir ikke lenger farlig. Jesu ord til kvinnen i Joh. 8, 11 gjelder fremdeles: Gå bort, og synd ikke mer. Det er viktig i vår tid.

Dernest kommer et skille med verden for en kristen. Verden er alt som står i motsetning til Guds rike, selv om det ser fint og nyttig ut. Derfor blir verden et uttrykk for det egoistiske og selvopptattheten også blant kristne.

Bibelen har meget sterke ord om forholdet til verden. Vennskap med verden er fiendskap med Gud, sier Jakob (Jak. 4, 4). Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden, sier Johannes (1. Joh. 2, 15). Og Jesus sa: Den som ikke er med meg er mot meg (Mat. 12, 30). De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet (Joh. 4, 23).

Gud leter ikke etter fullkomne kristne. Men han vil ha klarhet - i gudsforhold, lære og liv. Det blir varme kristne.

3. Guds tålmodighet tar slutt. Om de lunkne sier han rett fram: jeg vil utspy deg av min munn. Kallet tar en gang slutt. Nådetiden varer ikke alltid. Ånden blir bedrøvet og trekker seg ut. Min Ånd skal ikke for alltid bo i menneskene (1. Mos. 6, 3), står det skrevet. Og Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Ånden sorg (Ef. 4, 30). David hadde virkelig grunn til å be om at Ånden ikke ble tatt fra ham (Salme 51, 13). Det er nettopp hva som skjer når synden og uklarheten får rom i et menneske.

Eller er vi nåtidskristne blitt for trygge i oss selv til å be en slik bønn?

Der lunkenheten får rom, trekker Ånden seg stille bort. Vi sitter igjen med skallet der alt er som før på utsiden. Men innenfor er livet borte. Dette blir igjen som Samson: han visste ikke at Guds kraft hadde forlatt ham. Da slet han forgjeves i tauet. 1. Sam. 16, 20.

4. Laodikea får en siste anledning, v. 20: Se, jeg står for døren og banker. Dette er vårt håp til alle tider. Den frafalne og sløve kristne får denne anledning i dag.

Men det er litt rart: Jesus står utenfor sin egen menighet og ber om å få komme inn. Det skulle vel være selvsagt at han hadde hedersplassen der inne?

Så er det nåde for syndere: han står der ennå - og ber om hjerterom hos syndere. Han elsker den frafalne så høyt at han gir en ny anledning.

Han står utenfor - det blir et kort, stående besøk. Laodikea får en kort nådestund. Da banker Jesus på. Han spør om å komme inn. Han bryter seg ikke inn med makt. Spørsmålet er alltid om han får lov.

Og der Jesus slipper til, blir det et herlig måltid (nattverd). Synderen får tilgivelse og alt han behøver. Det blir samfunn med Gud igjen.

De som åpner for Jesus, får et råd: at de kjøper noe av Jesus, v. 18. Ordet kjøpe betyr ikke at vi kan betale for frelsen, men det sier at vi må få noe som vi ikke har, og at det vil koste oss noe, nemlig vårt eget jeg.

De må kjøpte gull, et uttrykk for den sanne religionen, troens gull (1. Pet. 1, 7). De hadde gull i Laodikea. De var rike. Her sier Jesus at alt det var uekte slagg og hjalp dem ikke. Nå tilbyr han det sanne og ekte. Hans gull er lutret i ild og slik renset fra det uekte.

Dernest skal de kjøpe hvite klær, et bilde på rettferdigheten av Gud. Bare ved den kan vår skam skjules. Den ble kjøpt med Kristi blod på korset hin langfredag. Og den får vi av nåde ved syndenes forlatelse. Kap. 19, 8; 7, 14.

Til slutt gjelder det øyensalve, under henvisning til at de var blinde. Hva er det? Her kan være flere meninger, noen mener f. eks. at det sikter til Den hellige Ånd. Men kanskje Salme 19, 8 sier det klart (Dächsel): Herrens vitnesbyrd... gjør den enfoldige vis. Guds ord kan gi den sanne visdom også til de som mener de er vise nok. Der vil de se både hvem Gud er i sannhet og hva mennesket er i seg selv.

5. Seier og løfte. Seier er også mulig i denne menigheten. Ingen blir avskrevet. Her er det bare et eneste løfte: han skal sitte med Jesus på tronen. De vil altså dele Jesus seier og ære i evigheten. Den som er falt så dypt som en lunken kristen blir opphøyet til Jesu trone. Det viser nådens ubegrensede rekkevidde.

Så slutter også dette brevet med Åndens tale til menighetene. Det er som om Jesus vil si: ditt evige ve og vel avhenger av om du lytter nå. Og lar Åndens røst få virke i din sjel. Amen.

Åp. 4, 1

Åp. 4,1b. Det som heretter skal skje.

Mykje er uklart og vanskeleg i Openb. Ver difor varsam med tolkinga. Det blir lett

Sensasjon av slike tankar. Overskrifta over Openb. er: Det som heretter skal henda.

Noko veit me sikkert, men mykje er uklårt for oss ennå. Me kan ikkje gå i detaljar, men halda fram hovudsaka.

Me må stiga opp, og la han syna oss framtida. Her må me halda oss til Ordet - og ikkje gå utanom det. Her bør me gå fram med audmjuk bøn.

Bibelen har gitt oss oversikt og syner. Nokre hovudsaker vil me ta fram nå:

1) I endetida: Stort fråfall.

1.Tim.4,1 seier med klåre ord at…

Fråfallet blir frå Bibelen og sann kristendom. Somme vil ha kristennamnet, men vera utan åndeleg liv. Slik var det i Efeus, Åp.3,1: Dei hadde berre namn av å leva.

Me kjem ikkje frå det nå. Me ser det i avisa, på møte, i kyrkja, moralen, i avvik frå bibelsk lære. Og det er eit varsel om dei siste dagar.

2) Israel.

Det er eit spesielt folk. Det er kalla fikentre og oljetre. Når det skyt knupp, kjem sommaren – og det er Jesu kome.

Israel skal bli omvendt og koma til sitt land. Esek. 36,24f; Jer. 31,35-37.

Mange er i villreie nå – og me høyrer mange forvirrande røyster. Nokre

Teologar og lekfolk seier at Israel er som andre folk, dei har ingen rett til landet. Er det sant?

Rom. 11,25-26 (v.1) seier noko viktig om det: dvs. Israel skal bli frelst som folk, det må tyda dei fleste. Det er Guds spesielle løfte til Israel som folk! Her er det skilje mellom dei og heidningane Amos 9,11-12.14.15. Sit. i Apg. 15,16.

Det skjer noko i endetida. Noko er oppfylt pinsedag, men ikkje alt.

Jødane skal bli gjenreist. Dei skal koma frå alle land, v. 14. Då vender eg lagnaden, og gjer ende på fangenskapet.

V. 15. Dei skal plantast og skal aldri rykkast opp att! Dette kan ikkje vera Babel. Fleire år er med her, som 1948, 1967, 1973.

I Rom 11,12.15 les me: Det skal bli liv av døde. Det må verta ei mektig misjonstid utan at me kjenner detaljane her.

Bibelen har fleire åtvaringar mot å forakta jødefolket – som Rom.11.18: Tenk ikkje om deg sjølv at du er betre. Og i v. 20: Ver ikkje hovmodig, men ottast Gud. v. 28. Det er sagt til heidningar. Korleis vågar dei å kjempa mot Israel? Det skulle ein tenkja på politisk også.

3) Misjon.

Guds rike sin siger i våre hjarto. Jesus bad oss å gå til alle.

Mat. 24,14: evang. skal forkynnast for alle folk - DÅ skal enda koma. Det er eit klårt teikn. Når misjonen går fram, nærmar Jesu kome seg. Alle folkeslag må få høyra om han.

Kva kan me gjera? Vaka, vera rede, ikkje la nokon lura oss.

4) Jesus kjem att!

Det er heilt sikkert. Heile Bibelen seier det. Me skal ikkje vera her alltid. Det er viktig i vår tid. Me er vandringsmenn, og himmelborgarar. Åp.19,7: Tida er komen. Åp. 3,11: Eg kjem snart. Kap. 22,12: Sjå, eg kjem snart.

Joh. 14,3: når eg har gått bort og stelt til ein stad åt dykk, kjem eg att.

Slik kan me sitera mange bibelvers. Og det er klart: me kan venta Jesus igjen. Han står bak sitt ord.

Då er ein ting viktig: vere rede, kvar stund. Det tyder å vaka, vera rein i Jesu blod. Berre der er frelse. Vak og bed, sa Jesus. Me veit ikkje dato, men fekk teikn.

Jesus sa i Luk. 17,26: Som det var i Noahs dagar, v. 28: som det var i Lots dagar – slik skal det bli når han kjem att. Då har me nokre kjenneteikn: Det skal vera ugudelige folk, som foraktar Gud, og går sin eigen veg. Det er vår tid.

Korleis gjekk det om han kom i kveld?

Er du rede? Er du omvendt til Gud, og rein i forsoninga?

Berre Jesus er di von! Han kallar på syndarar nå.

Åp. 5, 1-10.

Åp.5,1-10.

Jesus - har mange navn. = Bibelens sentrum, hovedpers.

1,5: det truverdige vitne. - til 22,11: den klare morgenstjerne.

Om han, kven han er og hans gjern. (titler).

Nå er mykje uklart for folk. Her: alt klart.

1) Davids rotrenning,v. 5. hans herkomst, ætt.

= oppfylling av prof. . Jes, 61 - Luk 4.

Gud utvalde jød. som folk. Joh.4,22: frelsa kjem frå jød. Mat. 1; Luk 3: Jesu ættetavle - frå Abr.

Difor står jød. i særstill. Rom.11,2: Gud har ikkje forrkasta sitt folk.

Rotskudd= nedfalle tre, se svakt, ringe ut - men har liv.!

2) Løven av Juda, 5. Skogens kong, herskar. 1.Mos 49,9. Har kongel. autoritet og makt.

= seierherre til slutt. Herre i krybba og korset.

Den sterke. Guds rike skal seire. Tross motst. og hån.

-Han kan opne boka dvs. vise framtida. Verdig = har makt til det. Framtida er i Jesu hånd.

- har seira. Aldri vore tvil om det. Sikker seier frå skapelsen. Derfor vil Guds rike seire.

- Bib. har svaret på Bib.'s gåter.

Me skal ikkje skamme oss over det. !

3) Lammet,v. 6.7.12. (arníon=lite lam).28 g. i Åp

= Jes. var rein og uskyldig. + offer: i påsken, kvar morgon,kveld. 2. Mos. 29,38f.

Viser han var villig å lida og dø for m.

a) Slakta,v. 9 - som offerlam. Kunne ikkje seia nei.

Til korset, offerstedet, alteret. taler om lidelse, kamp, offer.

b) kjøpte oss til Gud. Som på et marked, prisen betalt. = vår forsoning.

Prisen: blodet: ga sitt liv, syndens lønn: død.

mange vers: 1.Kor.6,20: de er dyrt kjøpt.

1.Pet.2,24: bar våre synder på sin lekam.

Joh. 1,29: Sjå der Guds lam som ber verdas s.

Jes. 53,5: Han er såra for våre brot.

Mat.20,28: gi livet til løysepenge for mange.

- Me er frikjøpt frå dom, straff, all synd

blir som englar og meir! Difor: Ny song. v.9.

= sann kr.dom. Ikkje sjølvstrev og lov.

Men Jesu gjerning for oss. Utan er alt hykleri.

c) Alle folk. Fr. ikkje for jødar el. snille folk.

Gud vil at alle skal bli fr. Forsoning. er for verda. Alle ætter og folk - uansett rase.

= misjon. Budsk. om Jes. må ut til alle!

= vår del.

d) Difor gjort oss til prestar og kongerike. Me er et nytt folk. Guds barn.

= vår teneste, vårt liv, ansvar.

Er me sløve?

Vil han be nokon å stanse, be om fornying?

La kongen få sin vei og vilje?

Åp. 6.,1-

66-Åp 6, 1-

Ryttarane.

Tolkarane er usamde om kva den første hesten tyder. Dei andre er relativt enkle å skjøna. Dette er ein del av framtidsboka, og den er ofte vanskeleg å skjøna. Men Johannes fekk sjå noko som var heilt nytt for han. Sju segl skulle brytast og dei opna syner fopr han om framtida.

Den første hesten kom ved det første seglet. Hesten var kvit og ein bogeskyttar sat på han. Det er tale om kamp og strid, og han fekk ei krone. Det hang saman med siger. Eit talande uttrykk kjem her: Han drog ut med siger og for å sigra.

I kap. 19, 11 kjem det og ein kvit hest. Han er og ute i strid. Det er tydeleg at ryttaren der er Jesus. Og det er underleg om ikkje det er han som er på den første ryttaren her også. Både Skovgaard-Petersen og H. Odeberg ser det slik, og andre.

Då har me her eit vakkert bilete på Jesu siger. Han er kalla Ordet (Joh. 1, 1 og Op. 19, 13). Kvitfargen er uttrykk for reinleik, og han fekk krona som teikn på siger.

1. Han drog ut.

Me veit at han var i himmelen i æva. Der leika han hjå far sin. Ordt. 8, 23. Julenatt kom han til jord, og me syng: ”Ein frelsar er oss fødd i dag.” Luk. 2. Men han kom ikkje hit til pynt eller for å visa oss korleis me burde leva.

Jesus kom for å døy. Det sa profetien også: Han er såra for våre brot… Jes, 53, 5. Krossen var målet og meininga med Jesu kome. Då vart skuldbrevet vårt nagla til krossen og rive i stykker. Forsoninga hende då og me vart fri vår skuld og synd. Og dette galdt for alle menneske.

Likevel: Folket må få høyra om det og ta imot det personleg. Det er då me vert frelste og ferdige til å koma til himmelen.

Difor trong Jesus vitne og sendebod. Det er dei han sender ut i dag. Dei går ut i verda i staden for Jesus. Då forkynner dei evangeliet. Det er når folk trur det, at dei vert frelste. I Misjonsbefalinga står det klårt: Gå ut i all verda og gjer alle folkeslag til læresveinar. Mat. 28, 18-20.

Men dei går ikkje åleine. Han sa det klårt: Sjå, eg er med dykk alle dagar… Så det er eigentleg Jesus som reiser ut til misjonsmarka. Og det er han som talar i bygd og by der rette sendebod kjem. – Han drog ut…

2. Då reiste han med siger.

Eigentleg har han sigra før han dreg ut. Det er eineståande i verda. Han er ikkje uvitande om resultatet. Ordet på krossen gjeld for alle tider: Fullbrakt. Joh. 19, 30.

For det var på krossen det hende. Sigeren vart vunnen der. Han sa det på førehand, slik at heller ikkje læresveinane skulle vera uvitande. I Joh. 12, 31 seier han: Nå skal fyrsten over denne verda kastast ut. Og i Joh. 16, 11 er det klårt: Djevelen er dømd. Kol. 2, 15 er like fint: Jesus avvepna maktene og herredøma – og synte seg som sigerherre over dei.

Ja, Jesus skulle gjera han til inkjes, Hebr. 2,1 4. Etter den dagenm på krossen er djevelen her i verda på oppseiing. Det er kort tid til han må gi opp.

Profetordet hadde sagt det: Messias skulle knusa hovudet åt slangen (djevelen). Det er den sigeren Jesus dreg ut i verda med. Og den sigeren er det predikantar og misjonærar står fram med og gir dei frimot og kraft til å gå.

Men me gløymer så lett, det gjorde dei og. Difor kjem påminningane.

3. Han drog ut til siger.

Slik var det på Golgata. Det var aldri usikkert om Jesus skulle sigra på krossen, frå Gud si side. Messiasprofetiane seier det. Det ”fullbrakt” som folket høyrde på Golgata, var lova frå evige tider av.

I det evangeliske arbeidet er det i grunnen like sikkert. Misjonsarbeidet skal lukkast til slutt. Ingen kan eller skal riva oss ut or Guds hand. Gud har lova det, og då skjer det. Spørsmålet vårt er meir kor mange som blir frelst, og om me får våre med oss på vegen.

Det siste slaget og dei siste stridar i Guds rike skal og verta til siger for Guds sak. Slaget ved Harmageddon i Op. 16 vil enda med siger for Kristus. I kap. 17, 14 står det: Lammet skal vinna. Og i kap. 18, 2 kjem triumfen: Fallen er Babylon!

Denne sigeren gir oss siger. Me får sigra i hans kraft. Og med tanke på den endelege siger, kan me kjenna oss trygge og sterke i Gud. Jesus bad i si øvsteprestlege bøn: Vara dei frå det vonde, Joh. 17, 15. Det ordet vil han halda.

Takk, Jesus, at du var så god!

Åp. 7, 9. 13-15.

Åp. 7, 9. 13-15. Hvem er de?

Vi skal ikke nå tale om hvem disse menneskene er, historisk sett. Mange har studert på det, men nytten er ikke så stort for vårt åndelige liv og vekst i nåden.

Derimot skal vi prøve å se på den praktiske og åndelige side ved bibelversene. Slik kan vi la dette ordet stå som et bilde på alle troende og hellige mennesker. Da kommer det oss nær innpå livet når vi spør: Hvem er de? Og hvor kommer de fra?

Vi legger merke til at de kommer ut av en trengsel – den STORE trengsel. Her står ikke at de er kommet ut, som om det var fortid. Heller ikke står det at skal komme ut en gang i framtida. De kommer ut. Det er nåtid, presens, en vedvarende handling. Det er noe som skjer – de kommer.

Har du sett at dette er et bilde på deg? Som kristne er vi på vei – og det i og fra en trengsel. Det minner oss om Jesu ord om den trange port og den smale vei – det er den som fører til livet. Mat. 7, 13-14. Slik er en sann omvendelse og et rett kristenliv. Det er trengsel, og det på flere måter.

1. Omvendelsen

Det var en trengsel da vi kom til Jesus første gang. For da skulle vi inn gjennom omvendelsens trange dør. Da kjente vi at det ikke var lett. Mange ting ville hindre og binde oss. Satan spenner mange sterke bånd omkring oss. Og vi sang med rette, av hjertet: ”Når Satan meg veien vil sperre, og spinner sitt snedige garn.”

I våre dager vil mange bli kristne UTEN å gå inn gjennom denne porten. Men her tar de feil. De vil til himmelen, men vil ikke gå veien som fører dit. Det er ikke logisk. De vil til himmelen, men vil ikke gå inn gjennom den porten som er begynnelsen til veien!

Jesus sier: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Joh. 3, 3. De kan ikke se og forstå hva Guds rike er, og langt mindre komme inn i det.

Nei, det var ikke så lett, det kostet å bøye seg. Det var kamp. Tårene rann i lange nattetimer. Vi stred og bad og leste. Men det ble mørkere og mørkere. Tett tåke omhyllet oss, og vi var nær ved å gi opp alt.

Da slo lynet ned i oss, vi fikk se. Lyset fra Golgata strålte mot oss. Vi fikk oppleve den store, salige og frigjørende kraft: Tenk, Jesus henger der, såret, pint og forslått. Og hvorfor? Jo, tenk, det var for MIN skyld han hang på korset. Det var jeg som dømte ham. Det var jeg som slo naglene i hendene hans. Det var jeg! Min synd var det han ble straffet for.

Og dermed er jeg fri! Da kom vi ut av trengselen.

2. Kristenlivet

Det gikk ikke lang tid før vi så og erfarte noe mer: Den troendes liv er en trengsel. Et liv hvor man ”langpines” av fienden.

Paulus sa da han skulle trøste de nyfrelste i Lille-Asia: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler. Apg. 14,22. VI MÅ! GÅ INN I ! Du kan nok se ut som en kristen, være døpt og konfirmert, gå i kirke og bedehus – og likevel være utenfor. Du kan være respektert som et godt menneske, og folk kan holde deg for et strålende menneske og en god kristen.

Men hør: Har du gått inn gjennom den trange porten der du fikk problem med din synd? Og merker du den samme trengsel i livet som kristen?

Paulus sa: mange trengsler. Mange kristne må gjennomgå mye – før de når himmelporten. Og alle får sin del. Men i vår tid vil mange leve et enkelt og uproblematisk liv som kristen. De synes å ha glemt at ”så mange som vil leve gudfryktig i den nåværende verden, skal bli forfulgt. 2. Tim. 3, 12. De mener det er så ydmykt å være lojal mot verden, slik at vi ikke støter noen. De skal være kamerater og venner. Dermed unngår de trengsel for Guds ords og vitnesbyrdets skyld. Men den som aldri støter noen, vinner heller aldri noen for Gud.

Om trengslene er mange og harde, så skal vi komme gjennom! Ingen har ennå hatt så svære trengsler at de ikke kunne komme gjennom dem. Jesus vil føre oss vel gjennom alle farer når vi lar hans vilje skje. Til vi er helt framme.

3. Den siste trengsel

Den siste og store trengsel vi må gjennom er den kalde dødens flod. ”Dødsskyggens dal” står det om i Salme 23. Da er døden så nær oss at skyggen av den når inn i vårt liv. – Vi sitter ved våre kjæres båre, vi er selv inne i en hard og vanskelig sykdom, og vi opplever at djevelen anfekter vår tro. Vi vandrer i dødsskyggens land.

Men da – er han med oss. Hvor godt det er å eie Jesus ved dødsfloden. Hvor trygt å vite at han er med over alt. Til alle tider. Mat. 28,20.

Rene klær

Det andre som står om de kristne, er at de har tvettet sine kjortler. Det forteller oss at de har vært urene og skitne en gang. Det var synden i vårt liv. Men de ble vasket og renset. Nå står de for tronen med et rent liv. Blir det din opplevelse etter døden?

Johannes sier også: de har gjort dem hvite. Alt urent var borte. Smusset av synd og ugudelighet kan ingen se mer. Tankelivet er blitt rent. De stygge og harde ord er blitt borte. De hadde satt noen fryktelige flekker på kjortelen. I tillegg kom uhederlige gjerninger og handlinger i livet. Har du sett inn i livet ditt og oppdaget noe av dette? Du ser nok ikke alt. Mye ligger gjemt, men kanskje dukker det opp nå og da. Hva gjør du med din synd?

De som kom fram til himmelen, hadde hvite klær. For en forvandling! Og forandring. Noe helt nytt kom i stedet for det gamle.

Hvordan kunne det skje? Hva var ”vaskemidlet” her? Det må ha vært sterkt og kraftig som maktet å gjøre det svarte kvitt. For synden forsvinner ikke ved en og annen forklaring og gode forsetter. Du kan ikke be de bort eller gi så mange pengegaver at de oppveier synden. For synden sitter fast i selve naturen. Her må en ny fødsel og en ny skapning til. Det er ikke nok å forbedre seg.

Jesu blod

Hvordan skjedde det for himmelborgerne? Det skjedde i Lammets blod. Det er den eneste vei til frelse! Det er ikke frelse i noen annen, sa Peter. Apg. 4, 12. Og det navnet blir til evig tid. Salme 72. Lammets blod er renselsesmidlet for deg. Også du kan bli ren – hvit som sne. Blodet er kilden som er åpnet mot all synd og urenhet. Sak. 13, 1.

Senk deg ned i dette blod, i denne kilde. Og du blir ren. Det skjer ved troen på Jesus og hans gjerning. Blodet er uttrykk for Jesu forsoning og seier.

Da er du ingen hykler lenger. For det Jesus gjør, det gjør han helt og fullkomment. Ditt eget strev er ikke verd noe, det holder ikke i dommen. Du er fortapt med alt det du har, også det du tror er godt og nyttig. Du farer til helvede med all din egen rettferdighet. For den er som et skittent klesplagg.

”Det er blodet som renser deg nu.” Den setter din plagede sjel i frihet!

Hvorfor skal du vente lenger? Bøy deg i dag ved korset, og la Jesus frelse deg.

Amen.

Nils Dybdal-Holthe.

Åp. 8, 1-5.

66-Åp 8, 1-5.

Det sjuande seglet – bøner.

I dette kapitlet vert det sjuande seglet opna. Sju englar bles i basun, og det blir ofra røykjelse. Det er stille i himmelen, noko stort skal skje. Dei heilage sine bøner kjem i fokus nå.

Englane har otte for Gud og den store dommen som ventar. Dei kristne sine bøner fyller dei truleg med vyrdnad, for det skjer noko i himmelen når dei truande ber.

Om bøn.

1. Gud reknar med våre bøner.

Difor er dei omtala så mykje i Bibelen. Det som har lite å seia, vert ofte lite omtala og forklart. Jesus sjølv bad, og han lærte læresveinane sine å be – slik skal de be, sa han. Det er ikkje likegyldig korleis me ber.

2. Dei tek vare på bønene.

I himmelen er det skåler der dei legg bønene i. Dei er av gull, det mest kostbare og verdfulle materiale på den tida. Og gullet er varig. Det smuldrar ikkje eller rotnar som tre og anna materiale. Han veit kva me be om og kor mykje me er i bøn.

3. Røykjelse.

Røykjelse vart i den gamle pakta brukt som offer. Det var eit eige altar til det, og røyken steig opp til Gud. Den er ofte brukt i Bibelen som bilete på bøn. Salme 141, 2. Og i Åp. 5, 8 står det klårt at røykjelsen er dei heilage sine bøner.

I Bibelsk oppslagsbok står det noko fint her: ”Når det i Åp. 7 er tale om den siste tidens menighet, må en forstå kap. 8, 3f slik at Gud i den siste tiden skal hjelpe sin menighet til å be om større inderlighet og kraft, nemlig om Herrens gjenkomst og avslutninga på denne tiden, noe som gjennom hele Åp. er hensikten med de troendes bønner, jfr. Kap. 6, 10 og 22, 17 og 20.”

4. Tillegg.

I v. 2 står det at engelen som heldt karet fekk mykje røykjelse, for at han skulle leggja dei til bønene åt dei heilage.

Våre bøner blir aldri nok. Dei er korte og ofte ureine og egoistiske. Difor kom det eit tillegg. Det må vera himmelske bøner utan at me veit kven sine det er. Og det er når dette himmelske tillegget kjem, at det byrjar å skje noko.

Og C. Bartholdy skriv at dette tillegget truleg er Jesu bøner. Han ber jo for oss i himmelen. Rom. 8, 34 og Hebr. 9, 24. Og me kan vera visse om at Jesu bøn er reine og heilage. Det er difor me får svar på bøna. Han tar imot våre bøner i nåde, men legg til det som manglar.

Det er audmjukande. Me kan ikkje ein gong be godt nok. Men så er det oppmuntring i dette ordet og: Jesu vil hjelpa oss til å få bønesvar. Difor takkar me for Jesu bøn. ”Gud er på tronen ennu …”

5. Bønesvar.

Svar på bøn kjem ikkje alltid når me ville ha det. Og svaret er heller ikkje alltid slik me ynskte det. Men det er alltid etter Guds vilje. Her var det tora og lyn og jordskjelv. Johannes venta kanskje ikkje det. Men nå var domen komen, og den kan me ikkje be oss bort frå. Kva svaret enn blir for vår del, er det alltid til beste for oss slik Gud ser det. lat oss takka for det.

Åp. 9, 4

66-Åp 9, 4

Guds dom.

”Det vart sagt at dei ikkje måtte skada graset på jorda eller noko anna grønt eller noko tre, men berre dei menneske som ikkje hadde Guds segl på panna.”

Guds dom skal gå over verda. Den er sikker, sjølv om det ikkje alltid ser slik ut. Det er som ein eksamen. På slutten av året kjem han. Eller hausten – han kjem etter sommar. Ingen er i tvil om det.

Slik blir det åndeleg tala også. Avgrunnen sin brønn vert opna, Helvete får sin vilje. Synda skal dømast hjå alle folk i alle land. Det blir ein frykteleg dag for dei som ikkje trudde på Gud, som hata han, eller forakta han. Du skulle vel ikkje vera ein av dei?

Ein flokk slepp likevel fri. Gud valde dei ut, sette sitt segl på dei, som eit stempel som seier: Han høyrer Gud til. Kap. 7, 3. Då kan djevelen eller helvete ikkje røra dei. Du er immun.

Alle andre skal pinast – utan at me veit i detaljar kva det er. Noko vil skje i den store trengsla som går over jorda i den siste tida. Og endeleg skal dei ufrelste kastast i eldsjøen, står det.

Men du som eit Guds barn går fri!

Kva er så seglet, eller kjennemerket på at me høyrer Gud til? Eg trur me finn det vesentlige i kap. 7, 14-15 og 22, 14. Og dette viser attende til 2. Mos. 12 og andre stader der offertenesta i GT er nemnt.

Ein stor skare møtte fram. Det kan vera bilete på alle dei frelste. Dei nådde fram gjennom alle trengsler og prøvingar i livet.

Dei hadde berre ein ting som berga dei. Men det var vesentleg, utan det ville dei og vore i eldsjøen. Det var blodet. Dei trudde på Jesus som kjøpte dei med sitt liv og sin død – dvs. ved blodet. I Hebr. 1, 3 står det slik: Han har gjort reinsing for syndene våre. Og Peter skriv i 1. Pet. 1, 19: De er kjøpte fri med Kristi dyrebare blod, som blodet av eit skuldlaust og lytelaust lam.

På krossen sona Jesus vår synd og bar straffa vår og betalte vår skuld hjå Gud. Det er ikkje spørsmål om me skjønar alt dette, at det måtte vera slik og at dette er den einaste vegen. Han spør berre etter om me vil tru det. Når me tek imot Jesus, frelser han oss av nåde.

Og på livsvegen opplever me at me feilar og syndar og gjer Gud og menneske imot. Difor treng me stadig tilgjeving. Det gir han oss også ved blodet, altså den forsoninga han vann på Golgata, gjeld heile livet. Me kan alltid byggja på det.

I Ef. 1, 7 skriv Paulus: Me har utløysing i blodet hans. Og i 1. Joh. 1, 7: Jesus hans sons blod reinsar oss frå all synd. Guds frelse er blitt mi. Og det er nok.

Me blir aldri frelste ved eigen innsats eller gode gjerningar. Vår kjensler og tankar er ikkje frelsesgrunn.

I songen står det slik: Det er kraft i Jesu blod - å rense hvit som sne. Der skal me få leva heile livet. I Op. 22, 14 heiter det difor: Sæle er dei som reinsar kjolane sine… Det er noko som skjer stadig, heile tida er me i denne reinsinga frå Jesus når me elver i lyset frå han.

Har du dette seglet?

--

Åp. 10, 6.

66-Åp 10, 6 Ikke mer tid.

I slutten av dette verset står setningen: Nå er tiden omme. I 1930-oversettelsen stod det slik: Og det skal ikke være mer tid. Og i dansk oversettelse av 1948 står det: Fristen er omme.

Og det er et faktum: En dag kommer Jesus igjen. Bibelen har rett: Det vil skje. Den saken er udiskutabel. Han kommer igjen enten folk tror det eller ei. Det er som med døden eller vinteren. Spørsmålet er: Hvordan virker det på meg? Eller: Hvordan bør det virke, når vi vet at tiden tar slutt. For da begynner evigheten. Vi må si noe om det nå:

1. Den siste anledning til frelse er forbi.

Gjenkomsten går fort. 1. Kor. 15, 51f. Vi blir forvandlet i et øyeblikk, i et nu, står det. På grunnteksten står det slik: i et atom av tid, det var den minste tidsenhet man kjente. Det er en udelelig tid, i hast, plutselig.

Da har du ikke tid til å forandre noe. Vi har alle fått tid nok til å vende om til Gud, men har vi brukt den? Ved gjenkomsten er det evig for seint. Er du en sann kristen om han kom nettopp nå?

2. Talen om gjenkomsten kan bevare oss fra verden.

Den er vår fiende og vi lever i fare for den. Den bedrar mange med glitter os tas, og den gjør oss opptatt. Verden vil at folk skal være 100 % opptatt slik at du glemmer Gud og evigheten. Derfor sier Jesus i Luk. 21, 34: Ta dere i vare, det er en oppfordring, det står i imperativ.

Timelige bekymringer slukker håpet og tanken på det åndelige. Verden har allerede tatt mange. Derfor må vi våke. Mark. 4, 19 og 13, 37.

3. Gjenkomsten kan inspirere til hellig liv.

Hvis han kommer snart og uventet, bør vi gjøre opp gamle synder, bekjenne, betale tilbake lån, be noen om tilgivelse. Hvorledes kan du leve urent når Jesus kommer igjen? Vi skal jo alltid leve rett, men vi tror ofte at vi har god tid til å ordne oss. Men hva ville du gjort om du visste at Jesus kom igjen i kveld?

I Fadervår ber vi: Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere. Det er en side ved helliggjørelseslivet. Vi kan ikke leve med Gud med uoppgjorte synder. I 1. Joh. 3, 3 står det: Hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, liksom Han er ren. Håpet er himmelhåpet da vi skal møte ham, v. 2. Renser står i nåtid, det er noe som stadig pågår for en kristen.

Tanken på Jesu snare gjenkomst er en spore til å leve rett. Vi kan gjerne diskutere om det er rette måten, men det er slik. Og renselsen skjer ved bekjennelse av synd og tro på blodet.

Augustin sier: Gud renser deg ikke hvis du ikke vil selv. Og du renser deg ved ham som bor i deg. Og prof. S. Odland sier til 1. Joh 3: ”Rense er å frigjøre deg fra alr urent, syndig vesen…. Den som har det kristne håp som en levende makt i seg, må rense seg, for han vet at ingen uren får se Gud.”

Det betyr at vi skal gjøre opp våre synder med Gud og mennesker, og å leve forsiktig i denne verden. Vår gamle natur er ikke kristen og blir det aldri. Derfor formaner Bibelen oss til å være varsom med synder: misunnelse, hovmot, sløvhet, søvn, lathet, egenkjærlighet og mye mer. Kan du møte Jesus i gjenkomsten med slikt?

4. Når tiden er slutt, kan jeg ikke vinne flere for Gud.

Da har vi vært på vårt siste møte, vitnet for siste gang, og gjort vår siste gjerning i misjonen. Vi skal ikke gi flere penger til Guds rikes arbeid. Jesus vil misjon, både hjemme og ute. Det er samme sak. Han vil møte oss midt i arbeidet. Stifteren av Frelsesarmeen William Booth hadde dette valgspråket: Ha en lidenskap: Gå etter sjeler – og gå etter de verste.

Tanken på gjenkomsten kan gjøre oss ivrige i Guds rike. Det gir lyst og kraft: Arbeidsdagen er snart slutt. Jesus sa også til de han møtte i den ellevte time: Gå og arbeid i min vingård. Og hans bud er klart: Gå ut. Mat. 28. 19.

I Luk. 16, 9 gir han oss dette rådet: Vinn dere venner ved den urettferdige mammon. Våre gaver til misjonen er sendebud i vårt sted. Du blir en misjonær ved gavene. Ingen ting er for mye om du kan redde en eneste sjel. Ingen savn og anstrengelse eller offer er for stort. Sjelene er mest verd. Lidelsen her i tiden er ikke noe mot herligheten som venter oss, sier Paulus. Rom. 8, 18. Og til korinterne skriver han: Vi har ikke det synlige for øye. 2. Kor. 4, 18.

Når Jesus kommer igjen, har vi vunnet noen for ham?

5. Vi har bedt vår siste bønn!

Tiden i lønnkammeret er avsluttet ved Jesu gjenkomst. Da skal vi aldri gå inn der mer. Det blir ikke flere bønnemøter – for det skal ikke være mer tid. Bønnen må vi be her.

Ta deg tid i dag, du får aldri tiden gratis. Våk og be, det hindrer søvn. Djevelen gjør det han kan for å hindre deg i din stille stund. Han vil dysse deg i søvn. I Luk.- 18,1 sier Jesus at vi alltid skulle be. Og i v. 8 spør han: Mon han finner troen på jorden når han kommer – også troen på bønn?

Alle troende kan be. Lag deg en bønneliste med noen navn på. Du vil snart få bruk for å utvide den. Så bruker vi den tida vi har igjen til bønnearbeid. Resultatet og lønnen får du kanskje ikke seg før hjemme i himlen. Men det er tids nok. Og i mellomtida lever vi i Jesu forsoning. Der er trygt. Amen.

Åp. 11, 14-19.

Åp. 11, 14-19; kap. 22, 12.

Lønn for Guds folk.

Åpenbaringen taler mye om endens tid, og da vil det skje mange ting. Da vil bl.a. de vantro og ugudelige dømmes til evig fortapelse. Vi forstår lite av hva det betyr, men vi skjønner at det blir alvorlig. De som nekter å tro på Jesus, må betale for det. Og det er så alvorlig at vi ønsker ikke å være blant dem.

Det vil også skje noe med de troende. Vi blir frelst inn i himmelen av nåde uten vår egen fortjeneste. Det vet vi. Men livet vårt som troende skal vurderes. Det gjelder dagliglivet og tjenesten vår for Gud. Hva brukte vi livet vårt til? Ble noe av det til nytte i himmelen?

Da skal alt måles med evighetens målestokk og i Guds lys. Ingen av oss kan komme unna den dagen. Da vil det endelig vise seg om vi brukte det meste av livet for oss selv og det vi synes er bra – eller om vi tenkte slik: Hva vil Jesus at jeg skal gjøre nå? Det bør vi tenke gjennom mer enn vi kanskje gjør i dag.

Da skal Gud lønne sine tjenere, slik han ikke kunne gjøre det her i tiden. Vi må se litt på det spørsmålet.

1. Er det lønn for Guds folk? Sier Bibelen noe om det? Det må vi se på først. Her taler vi altså ikke om selve frelsen – den er alltid gratis og ufortjent.

Jesus sier noe til Peter om dette, i Mark. 10, 28ff. Alle som har forlatt noe for å følge Jesus, skal få hundre foll igjen, sier Jesus. Og det skal skje både her i tiden og senere i evigheten. Vi skal få det. Det blir en nådelønn som vi ikke har fortjent. Selve frelsen er nådelønn og alt det andre vi får.

Paulus taler om Kristi domstol i 2. Kor. 5, 10. Vi skal alle åpenbares der, sier han. Han tar seg selv med. Alle troende skal være samlet der. Og da skal vi få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det vi har gjort. Vi forstår ikke dette verset om den vanlige dommen for Guds hvite trone. Vi forstår det slik at vi kristne skal prøves: hvordan var livet vårt?

2. Vi skal bedømmes etter troskap, ikke etter resultater. I 1. Kor. 4, 2 sier han: Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. Det finnes altså et krav til oss. Det gjelder kanskje særlig predikanter og andre arbeidere i Guds rike. Likevel gjelder det, ettersom vi alle er med i en tjeneste for Gud. Rom. 6, 18.

Denne troskapen skjedde ofte i det skjulte. Jesus sier noe om det i Mat. 10, 41f. Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn! Det er Jesu ord. Og den som gir en av disse små (kristne) et glass kaldt vann, skal ikke miste sin lønn. Slik tenker Jesus. – Det er ikke alt som kommer i avisene eller i misjonsbladene. Men alt kommer fram på denne siste dagen før evigheten starter for alvor. Vi er husholdere. 1. Pet. 4, 10.

3. Det er forskjellige grader av lønn. Ikke alle har brukt livet sitt på samme måte, og ikke alle brukte hele livet for Jesus. Noen kom i siste liten. Også de ble frelst av nåde. Men de fikk ikke bruke noe av et langt liv for Mesteren. Derfor blir lønnen ulik (selv om det kanskje høres lovisk og urettferdig ut for noen).

I Dan. 12, 3 sier profeten noe om lønn: De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen – og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene… Dette kan ikke være det samme. Noen blir mye brukt av Gud til å vinne sjeler for Ham. Andre kristne bruker nesten hele sin tid på å få en karriere og tjene mange penger.

Dette førs videre i NT. Paulus skriver i 1. Kor. 15, 41 om himmelen og våre legemer der. De blir ulike: en som solen, en som månen og en som stjernene. Slik er det med de dødes oppstandelse, v. 42.

Og i kap. 3 står det enda tydeligere: Enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid, v. 8. Og i v. 13-15 settes lønnen i forhold til livet. Det verk enhver har utført, det skal ilden prøve. Om det blir stående, da skal han få lønn. Men brenner det opp, skal han bli frelst, men som gjennom ild. Frelse og lønn er her to forskjellige ting. Og frelst blir man uten lønn – men hele livet viser seg da at det var til fånyttes. Jfr. Luk. 12, 42-48.

Man kan altså tape lønnen og likevel bli frelst inn i himmelen. Johannes skriver i sitt andre brev v. 8: Ta dere i vare, så dere ikke mister det som dere har vunnet med deres arbeid, men kan få full lønn.

Bare det som er gjort for Jesus, vil bestå inn i evigheten.

4. Mange blir overrasket. Mange av de første skal bli de siste og de siste de første. Mark. 10, 31. Men det er ikke alltid det synlige som er mest verdifullt. En sanger synger slik: Men aller herligst lys og glans omstråler det lille du i stillhet øvet her, som ingen andre enn kun Jesus kjenner, det stråler klarest i din krone der.

Men alt er av nåde. Det er ikke etter fortjeneste. Fort Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans velbehag. Fil. 2, 13. Jfr. Luk. 17, 10.

5. Bibelen omtaler flere kroner og kranser. Det betyr at lønnen er ulik. Men vi skal ikke prøve å si noe om hva de ulike kranser betyr i detalj.

Det er tale om livsens krone i Åp. 2, 10 og Jak. 1, 12. Og i Åp. 4, 10 står det at de tjuefire eldste kaster sine kroner ned for den himmelske trone. I 1. Kor. 9, 25 tales om en uforgjengelig krans som de troende får – det må være det evige liv som alt Guds folk får. Paulus skriver i Fil. 4, 1 om at leserne er hans glede og krans. Han hadde vunnet dem for Gud. I det siste brevet han skrev, står det som om rettferdighetens krans, 2. Tim. 4, 8, og om ærens uvisnelige krans i 1. Pet. 5, 4.

Himmelen er likevel slik at ingen blir misunnelige på de andre. Vi er renset fra alle urene tanker og kan glede oss over alt som skjer der oppe.

Det viktigste for alle er å eie det evige liv som vi er kalt til – og så bruke dagene for Gud, i hans tjeneste. -

Åp. 12, 10-11

De har seiret. Åp 12, 10-11.
Disse ordene er talt om den siste tid. Det handler om de som nådde fram og kom inn ved reisens slutt. Og da skal det være mange anfektede sjeler, sier Christian Scriver (Sjeleskatten).

Satan anklager de troende - han kalles våre brødres anklager. Og han har noen engler med seg, v. 7. Målet er å forføre de troende og få oss bort fra himmelveien. Han er utrolig ivrig i sin tjeneste her. For Job oppførte han seg slik: Da stilte han seg fram for Herren, kap. 1, 6. Satan sa: "Jeg har fartet og flakket omkring på jorden," kap. 1, 7. Det gjør han også i dag, og han har lykkes med mange. Han prøver å finne feil og utnytter alle anklagepunkter.

Peter hadde erfart det, og han sier: Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker... (1. Pet. 5, 8). Som kristne må vi være klar over at vi har en motstander og at han er sterk og farlig.

Vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, sier Paulus, Ef. 6, 12. Våre fiender er maktene og myndighetene, ja, verdens herskere i dette mørke - ondskapens åndehær i himmelrommet. Da trenger vi en sterk rustning, Guds fulle rustning. Og han minner de nyfrelste i flere byer i Lille-Asia om at "vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler," Apg. 14, 22.

Derfor må vi ikke gi Satan noen anledning til å beseire oss. Vi trenger kanskje en hellighetsvekkelse i landet vårt. For det betyr bl. a. å leve i lyset med hele vårt liv. 1. Joh. 1, 7 og 9. Lyset er bekjennelsen av våre synder. Vi skal legge alt fram for Gud uten å bortforklare noe av det gale vi gjorde og så prøve å følge lyset som Jesus kaster over vår vei. Det som er renset i Jesus blod, har Jesus tatt ansvaret for. da er det ikke lenger et anklagepunkt!

Gjennom alle år har noen seiret i denne kampen. De nådde fram til himmelporten og slipper inn. Hvorfor gjør de det? - Johannes forklarer det -og viser til 3 ting som var sant om dem:

1. Først: De har seier ved Lammets blod. Det er den største kraft i verden. Der må djevelen vike og gi tapt.

- Vi har en stor anklagegrunn som djevelen alltid griper tak i: Vår egen personlige synd. Profeten har det klart: Vår misgjerninger har gjort skilsmisse mellom oss og Gud. (Jes. 59, 2) Der er en uoverstigelig avgrunn, menneskelig sett.
- Jesus kom og ordnet opp i alt det. Han døde og betalte og sonet alle synder. Vi er dyrt kjøpt, med blodet av Guds Sønn. En kristen blir aldri trett av å høre om det.
- En dag måtte vi bøye oss for Gud. Hans Ånd kalt og drog på oss, og vi fikk lov å si ja. Det var ikke vår fortjeneste. Alt var av Gud. Så skjedde det: Synden ble stroket ut og ble borte for evig. En større dag har vi aldri opplevd.
- Seieren blir da å henvise Satan til Jesu blod. "Då må gå dit, der en min synd." Derfor heter det om de frelste i Åp. 7, 14: De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i lammets blod. La oss bo der, og djevelen taper.

2. Dernest: i kraft av det ord de vitnet.
Det betyr ikke først og fremst et vitnesbyrd som vi bærer fram eller det livet vi lever. Det er viktig nok.

- Først betyr det: Vi bygger på Guds ord. Det er der vi finner ordet om Jesus og blodet og frelsen. Det er ikke noe vi har tenkt ut selv og bibelvers vi kan utenat. Men frelsen bygger på Ordet. Vi lever av den, Mat. 4, 4. Når vi leser mye i Bibelen og lærer en del ord utenat, har vi et lager av bibelord som hjelper oss i tunge tider. Da kan Ånden hente fram bibelvers som vi trenger å bløi minnet om.

- Dernest må vi lese Bibelen for Djevelen. det gjorde Luther, og det er godt råd. Når anklagen kommer, kan vi til anklageren: Nå skal du høre hva Gud sier: Alle mine synder er slettet ut ved blodet. De er ikke mer. For Jesus ble knust for mine misgjerninger. Jeg er fri.

- Så til vitnesbyrdet. Når vi sier noe om Jesus, kan vi og skal vi vise til hva frelse egentlig er. Det er ikke våre egne liv som avgjør det. Det er blodet og Jesus. Han har æren for han har gjort det. Med munnen bekjenner vi til frelse, Rom. 10, 10. Da bekjenner vi først og fremst at Jesus er vår frelser og ingen annen. Da må satan flykte. Jesu navn kan han ikke stå imot. Noen kristne taper kraft og mot ved ikke å si klart: Jeg er en kristenj, men ikke på grunn av meg selv. Jesus er min kristendom. Det skal vi si.

3. Det tredje midlet: De elsket Jesus mer enn livet.

De hadde ikke sitt liv kjært like til døden. De ville heller dø enn å svikte Ham. Guds rike var blitt så kjært for dem, at det betydde alt. De synger med sannhet: Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste. Det får koste hva det vil, men jeg MÅ hjem til himmelen. Slik synger vi og slik tenker vi.

Martyrmisjonærene har vist vei her. De lot heller løvene rive deres legeme i stykker, enn å svikte troen. I kommunistiske land og der Islam rår, skjer det samme den dag i dag. Noen må betale med livet for å bli frelst. Slike mennesker viser tydelig at Jesus betyr mer enn alt annet for dem. Det er seier over satan - for han viser oss fremdeles verdens herlighet og tilbyr oss den, slik han gjorde til Jesus. Mat. 4, 8. Da svarte Mesteren: Det er atter skrevet. Her skal vi følge i Jesu fotspor. Det er seier.

Åp. 13. Antikrist.

66-Åp 13 Antikrist

I dette kapitlet hører vi om to dyr som trer fram på arenaen. Det blir et avgjørende punkt i historien og ikke minst for de kristne. De har ulike oppgaver men ser ut til å samarbeid godt. Vi vet ikke hva tid de vil stå fram, men AT de kommer, er klart her.

1. Antikrist.

Det første dyret stiger opp av havet, som kan tyde at det kommer fra folkehavet. Det er Antikrist. Ordet betyr enten mot-Kristus eller Ved-siden-av-Kristus. Begge deler blir sant. Selve ordet finnes bare i Johannesbrevene, 1. Joh. 2, 18 og 22; 4, 3; 2. Joh. 7.

Det er sikkert at Antikrist er Kristi fiende og vil ta all makt fra ham og herske over hele jorden. Derfor vil han samle alle land og riker på jorden og legge dem under seg. Antikrist står derfor fram som en politisk leder.

Hans virksomhet og tid faller trolig sammen med profetier hos profeten Daniel, kap. 7. Det fjerde riket der er Romerriket, som liksom samler i seg det vesentlige i de tre første riker. Man tror at Romerriket vil oppstå på nytt i ny skikkelse i den siste tid.

I v. 7 her ser vi at Antikrist får makt over hele verden – ”over hver stamme og hvert folk”. Han vil føre krig mot de hellige og krever at alle skal tilbe ham, v. 8. Det viser at han også er religiøs. Men til hjelp her får han et annet dyr:

2. Den falske profet.

Det andre dyret finner vi i v. 11. Det så ut som et lam, og viser seg dermed ydmyk og uskyldig, jfr. Jesus som lammet. Men så snart det taler, kommer den sanne natur fram, det taler som en drage. Det er den falske profet som hjelper Antikrist til å vinne verden. Her har vi altså den religiøse delen av den siste tid. Det gjør under og tegn og forfører alle mennesker.

Profetens makt er stor og han kan forførelsens kunst. V. 15. Det sre ut som om han kan skape liv i et bilde. I vår tid med TV og data m.m. er det ikke usannsynlig, selv om vi ikke vet nøyaktig hvordan det skjer. Men profeten er Antikrists propagandaminister og skal få folket til å høre og lyde ham.

Dyrets navn er et tall, og alle må bære det for å eksistere. De kan ikke kjøpe og selge uten. Tallet er 666, og mange har forsøkt å regne ut navnet – ut fra alfabet i eldre tider der bokstavene også står for tall.

Det viktige for oss er at vi må vokte oss slik at ingen får bedra oss. Til nærmere vi kommer endens tid, til lettere blir det å bli bedradd etter som forførelsen blir sterkere etter hvert som vi nærmer oss Antikrists tid.

Men Jesus er sterkere, og i ham skal vi seire.

Åp. 14, 1-5.

66-Åp. 14,1-5.

Dei frelste.

Johannes såg lammet, og det var eit vakkert bilete av dei frelste han fekk her. Dei stod for Guds åsyn, der er me alltid som truande.

Talet 144000 vil me her ta symbolsk for alle dei truande til alle tider. Her finn me både dei som trudde i GT og alle i den nye pakt. Det er 12 x 12000 – den tallause skaren av Guds barn.

Dei hadde Guds og Jesu namn på panna – heilt motsett dei som hadde dyret sitt teikn i kap. 13. Her finn me altså motsetnaden. Her er Guds folk motsett djevelen sine slavar og vener. Om dei står det fleire ting her:

1. Dei song ein ny song.

Det er frelsessongen, slik me og finn han i Salme 40. Den er motsett av verda sine gleder og deira skrålande song om ureine og verdlause saker. Her er sjølve himmelsongen.

Den er ny – både av ein heilt annan kvalitet enn eit liv i synda. Og det kom eit sksilje for oss, då me var opptekne med denne verda sine ting og gleder. Så møtte me Jesus, og då vart songen ny.

2. Dei er kjøpte fri – på Golgata.

Difor tilhøyrer dei Gud den Allmektige. I kap. 5 les me om han som kjøpte oss. Og i kap. 15 finn me Moses og Lammet sin song. Det er songen om frelse, og den store og udnerfulle frelsa me fekk av nåde.

”Det meg gleder mest er Jesu underfulle frelsesverk..”

3. Me er reine.

Me er som jomfruer, står det, bilete på den reine og usmitta syndar. Avgudsdyrking var lik hor i GT. Som frelste tilber me berre Jesus og er saman med han. Me er fullkomne i Kristus og er utan lyte og feil av noko slag. V. 5b. Det kan me seia avdi me er rettferdiggjorde i Jesus. Kol. 1, 22 og 28. 1. Joh. 1, 7. Jes. 1, 18.

4. Me fylgjer Jesus.

Lammet er Jesus, og han er vår leiar. I motsetnad til Antikrist sine folk går me der Jesus leier oss. Då Jesus måtte Levi (Matteus) i Mat. 4, 19 sa han: Fylg meg. Det lukkast ikkje alltid, og me vil aldri skyta av det at me er fullkomne. For det er ikkje vår ære, det er ei gåve frå Gud. Når det mislukkast, må me attende til Han som kalla oss. Men me lever i denne bøna: Herre, hjelp meg å gå sin veg. Sml. Rom. 12.

Så kan me spørja: Kor gjekk Jesus?

Me finn han t.d. i mat. 17, 1 og 14-15 m. fl. St.

a) Han gjekk avsides – for å vera åleine med sin Far og Gud. Han var på fjellet i bøn. Der vil me og vera. I vår travle tid, er det naudsynleg å vera merksam på det. Stillheten er kraftstasjon i kvardagen og arbeidet – både menneskeleg og som åndeleg kraftstasjon.

b) Han gjekk til folket. Då han kom ned av fjellet, møtte han folk som trong hjelp. Mange menneske treng det. Her vil me fylgja han. Då meiner me ikkje berre lekamleg og sosial hjelp – men åndeleg. Vår fremste teneste for Gud er å vinna sjeler for himmelen. Heller ikkje det i eiga kraft og ved kraftgjerningar. Men det ligg ferdige gjerningar i vegen vår – eit vitnemål ein stad, ei venleg hjelpande hand ein annan, trøst til nokon og åtvaring til andre som lever sutlaust i verda og synda. Han spør om di hjelp og!

c) Han gjekk inn i lidinga. Endestasjonen hans var Golgata, der skulle han lida og døy. Det er ikkje vår plass – han gjorde alt for oss slik. Men me vil fylgja han dit, sjå han lid der og døyr for synda vår. Der ligg frelsesgrunnen. Det er kvile og kraft i å vera der.

Så fører han oss nokre gonger inn i liding for hans namn skuld. Då vil me ikkje dra oss unna og nekta Jesu namn, slik Peter gjorde i påsken. Det vil kosta for oss. Men det er vegen i Lammet sine spor. Amen.

Åp. 14., 13.

66-Åp 14,13.

Dei sæle.

Ordet sæl (salig) tyder lukkeleg. Men i Bibelen er det ikkje tale om ytre lukke med kjensler og framgang i livet. Der står det i vårt høve til Gud. Her i Openberringa er det klårt: Midt i trengsel og tunge tider, er Guds born sæle. Me kan synga: Alltid salig om enn alltid… Denne sæla tek til her i livet i møtet med Jesus, og held fram i alle æver.

Ordet sæl er nytta mange gonger i Bibelen, om lag 128 gonger i heile Bibelen og 50 gonger i NT. Her i Openb. finn me det 7 gonger.

Kven er dei sæle i denne boka?

1. Dei som les orda her er sæle, kap. 1, 3.

Så tidleg i boka er det altså nemnt. Guds ord er viktig. Der finn me Guds vilje, og utan den er ingen sæle. Lova er sett til å knusa oss for å syna at me treng frelse. Før me ser det, søkjer me ikkje frelse. Evangeliet har frigjerande kraft og kan løysa den største syndar.

Sæle er dei som les og tek vare på Ordet, står det, kap. 22, 7.

I dag er det heller slik at mange – lærde og lekfolk – kritiserer og dømer det som står i Bibelen. Då stenger dei seg sjølv ute frå frelsa. Det er risikabelt å gjera det. Kap. 22, 18-19.

2. Sæle er dei som er bedne til lammet sitt bryllaup, kap. 19, 9.

Dette er ein viktig del av bodskapen i evangeliet. Gud sender ut kallet til alle menneske – til omvending, frelse og atterføding. Gud vil skapa nytt liv i syndarane. Kristendommen er på ein måte Lammet sin bryllaup. Sæl er den som er beden dit – og tek imot. (Ei anna sak er Lammet skal ein gong halda bryllaup med si kjøpte brur – det blir ei stor høgtid!)

Kven er innbedne? Det er dei som får høyra bodskapen! Misjon er dermed å be folk koma, senda kallet ut til andre. Kap. 22, 17. Difor vil me heile tida be folk å venda om. Det tyder ikkje at dei skal byrja å gjera gode gjerningar for å bli frelst. Det var aldri Guds meining. Frelsa er av nåde – på grunn av Jesu gjerning.

3. Dei sæle har vaska kleda sine, kap. 22, 14.

Her ser me korleis ein kristen er og korleis han vart det. Han er frelst i Jesu blod, kap. 7, 14. Og det hende då me sanna syndene for Gud og sa som tollaren: Ver meg syndar nådig. Det er å ta imot innbydinga – og tru på det som hende på krossen. Der døydde Jesus og sona synda og rudda bort heile skuldbrevet. Å vaska seg er slik å tru på det frelsande blodet.

”Ble min iver aldri matt, gråt eg både dag og natt, syndens flekker er dog der, kun i deg min frelse er.” Eit blikk på Jesus gjer oss reine. Då har me det rett med Gud. Og me har rett til å gå inn gjennom portane til den himmelske byen. Og den retten fekk me gratis, av nåde. Joh. 1,12.

4. Dei sæle vaker, kap. 16, 15.

Dei vaker og vaktar kleda sine, står det. Det er viktig nå i den siste tida.

Her er diverre mange som tek alt sjølvsagt i vår tid. Dei byrja rett og gjekk ei tid på himmelvegen. Så gløymde dei at ”begynt er ikke endt, det må du vete…” Nokre vart sløve og sovna inn i den åndelege døden. Andre tok det ikkje så nøye med synda. Ofte byrja det i det små – og det vart lettare å synda etter kvart.

Då nyttar ikkje din eigen kristendom. Då er det ikkje nytte i store ord om å vera kristen eller å misbruka ordet nåde til å gøyma syndene i.

Me skal vakta kleda våre. Vera nøye med små og store ting i livet. Djevelen veit kor du er svak og kor han difor skal freista deg. Vak, sa Jesus. Det treng me å høyra i dag. Og det er ikkje lovisk tale. Det er ransakande ord som Bibelen og brukar. Salme 139.

5. Sæle er dei som døyr i Herren, kap. 14,13.

Alle må døy ein dag – om ikkje me lever til oppstoda kjem. Men ikkje alle døyr i Herren. Mange døyr rett inn i fortapinga. Det er ikkje nok å ha levd eit vakkert menneskeliv og hjelp andre i naud. Heller ikkje er det nok med fromme fine ord.

”I Herren” tyder å ha ei levande tru på Jesus. Det har me sett ovafor. Berre dei kjem inn.

6. Sæle er dei som er med i den første oppstoda, kap. 20, 6.

Alle skal døy, sa me. Og alle skal ein gong stå opp frå dei døde. Den første oppstoda er dei frelste, dei som trudde i livet. Dei skal hentast opp or gravene og vera med i himmelkoret. Der er berre frelste sjeler. Då er dei evig sæle og skal synga songen om lammet i uendelege tider. Og alltid er han like ny – slik er æva.

Blir du og med der? Kom i dag”! Nå er det tid.

Åp. 15,3.

66-Åp 15, 3 (2. Mos. 15).

Lammets sang.

I dette verset står det slik: ”De synger Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang..”

Moses’ sang er sangen ved Rødehavet då israelsfolket var kommet vel over. De var reddet fra egypterne. 2. Mos. 15. Da sang Moses og Mirjam, søster hans.

Sangen har alltid hatt en stor plass i Guds rike, og det har vært til velsignelse for Guds folk. Denne sangen er ikke tillært, men opplevd og erfart. En troende kan si at han vet innholdet er hans. Dette er min sang! Slik kjenner jeg det, og dette tror jeg.

I vår tid (og kanskje før) har det vært mote at alle skal lage sanger. Det kan være mange gode ting i dem og trolig er noe opplevd. Men vi har noen ganger en følelse av at de er oppdiktet, de er satt sammen med eller uten rim for å lage noe spesielt.

De gamle sangene som har overlevd århundrer var ofte født i smerte og nød og dype personlige erfaringer, som f. eks. Brorsons salmer.

Den sangen vi hører om her, er en himmelsang. Slik skal det bli der! I teksten vår heter det: De synger. Og det var de som hadde seiret over dyret.

Når det står at det er Moses’ og Lammets sang, viser det sammenhengen mellom det gamle og det nye testamentet – og deretter evigheten. Moses’ sang er den første sang i Bibelen om frelsen. Og lammets snag er den siste på jord – og den evige sang i himmelen. De jordiske sanger er ofte kortvarige, tomme og tøysete.

Her synger de om Herrens gjerninger og Herrens frelse! Det store er det Gud har gjort for sitt folk, og hvorledes han har ført oss til himmelen. Det blir det evige tema. Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord?

Og hvorfor er vi der? Det blir en del av evighetens sang. Vi skal alltid synge den til Lammets pris. Sangeren sier sant: ”En evighet blir ei for lang til ham å prise med min sang.”

Hva er Mose sang, som også de frelste skal synge til ære for Gud og Lammet?

1. Først: Om befrielse. Israels folk var nettopp blir utfridd fra Egypt der det var trengsel og slavekår. Det er bilde på synden og verden og det den har å by et menneske. Fra 2. Mos. 12 vet vi at denne utfrielse skjedde ved blod fra et lam. Hver husstand måtte slakte et lam og bruke blodet som tegn på døren.

Da ble de berget ved Guds veldige makt. Det var det første steget. Her ved Rødehavet skjedde det igjen: Gud talte og det skjedde, 2. Mos. 14, 26. Gud ga de frihet: Gå gjennom havet.

Slik frelste han oss. Jesus døde for våre synder, og tilgir og renser oss ved sitt blod. Det er hovedsaken for oss kristne – og det er vitnesbydet vårt. Lever det ennå, eller har det stilnet av i ditt hjerte?

2. Dernest: De sang om seier over fienden, Åp. 14, 5ff. Egypterne fulgte etter Israel, Farao ville ha dem tilbake so slaver. Han ville utnytte dem og ventet fordeler av dem.

Nå var Israel inneklemt – mellom egypterne og havet. De var overgitt til døden og kunne aldri vinne seier alene. En naturlig frykt overveldet folket, 2. Mos. 14, 10f. De manglet troen på Gud og hans allmakt, de ville tilbake, v. 11.

Men Moses sa til dem: Dere skal få se at seieren er vår, v. 13f. Han var en troens kjempe i det øyeblikk. Han overlot saken til Gud og sa: Han skal gjøre det. Her ser vi at det var Gud som handlet, ikke folket. De var bare lydige og gikk.

Slik er det med oss. Når vi synger rett her på jord, er det sangen om Guds frelse i nøden. Han seirer, ikke vi. Vi får ta imot Herrens seier og leve i den. I kap. 12, 11 har vi lest: De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Der er løsningen for oss alle.

3. De synger om Guds under, 2. Mos. 14, 22f. Det var ikke noe mindre enn et veldig under både menneskelig og åndelig. Herren selv banet vei der ingen vei var – i havet.

Veien videre var hele tiden nye under. Først: a) Sky-og ildstøtten, v. 19 og 24. Gud viste vei gjennom mørket og han vernet dem på reisen. Gud stod mellom dem og fienden. –Slik blir det hele veien gjennom ørkenen. I førti år levde de på denne måten. Herren lyste opp om natta og viste hvor de skulle reise.

I 2. Mos. 40, 36-38 står det fint beskrevet: ”Når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt Isrels barn opp. Slik gjorde de på alle sine ferder.” Det var tegnet på Guds nærvær. Han ville aldri svikte dem.

En parallell er Paulus i Apg. 18, 10: Herren sa: Jeg vil være med deg, ingen skal legge hånd på deg. Og i Jes. 41, 10 har vi løftet: Vær ikke redd, for jeg er med deg. Uansett hva vi opplever av motgang og vanskeligheter, er Herren selv med sitt folk. Og vi kan synge frimodig: ”Hele veien går han med meg…”

b) Da kom det nye underet: De gikk gjennom havet. V. 21. Det kunne de ikke gjøre av seg selv. De skulle ikke forsøke å ordne noe eller gjøre det på sin måte. Folket skulle bare lytte etter det Gud sa og gjøre alt på hans måte.

Hva gjorde Gud? Han talte til Moses, v. 15. Moses skulle bare ta staven, symbolet på Herrens makt ved Moses, og rekke den ut over havet. Da skal underet skje. Og Gud viste sin veldige makt.

Egypterne derimot trodde ikke på Guds hjelp. De bare fulgte etter og mente vel det var naturlig ting. Men Gud skapte forvirring iblant dem. V. 24f. Og hele hæren gikk under i bølgene. V. 28-31. Israel stod på elvebredden og så (v. 30)Guds under og frelse. De måtte nok erkjenne at det ikke var deres eget verk. Her handlet bare Gud! Frelsens dag for noen ble en dommens dag for andre. Slik blir endetiden.

Da – kom sangen. Kap. 15, 1. Herren er m in styrke og min lovsang, og han ble meg til frelse! Det er frelsessangen. Hva er din sang? Kjenner du Lammet som døde, som tilgir og bevarer. Etter har du tapt sangen? Da kan du si med David: Gi meg igjen din frelsesfryd, Salme 51, 14.

Det er denne sangen som skal tone i himmelen gjennom alle evigheter. Amen.

Åp. 16, 15.

66-Åp 16, 15

Om dei siste ting.

Det står mykje om dei siste ting og Jesu atterkome i Bibelen. Her er eitt av dei versa. Me skal peika kort på nok her.

1. Noko skjer først.

Bibelen taral om mange teikn, som i Mat. 24. Det skal bli krig, naturkatastrofer, fråfall og falske kristne. Mange av dei vil samla seg til strid mot Herren, Salme 2. Det endelege slaget skal stå på Harmageddon-sletta i Israel, v. 16.

2. Korleis kjem Jesus?

At han kjem, er sikkert. Det er det mange lovnader om. Mellom Guds folk har det alltid vore nokon som venta på han. Særleg i vekkingstider er tanken på hans kome sterk. Då har folk vakna opp for alvoret og tenker: Det kan skje snart.

Men mange er sløve. Peter skriv om det om dei siste dagar i 2. Pet. 3, 3-4. Folk skal spotta dei kristne som ventar då og folk trur dei ikkje. Det har jo alltid vore slik, år etter år går det på same vis.

Korleis vert det når han kjem? Me skal ikkje gå i detaljer og ikkje tala her om tida eller rekkefylgja av dei ting som skal skje. Me skal berre bruka dette eine verset i hovudsak. Då står det sjå! Jesus er usynleg for oss alle nå. Men ein dag vil alle sjå han, og då kan ingen nekta at Jesus lever. Det er eit viktig punkt for oss nå. Me må berre ha tolmod til dagen kjem. Åp. 1, 7.

Og han kjem som ein tjuv. Sjå og 1. Tes. 5, 27 og Mat. 24, 42f.

Og tjuven kjem til vanleg om natta, i mørke når ein ikkje så lett oppdagar han før det er for seint. Her er me ved eit åndeleg poeng. For i den siste tida skal det bli åndeleg mørkt. Mange bli sløve i kristenlivet, tek ikkje synda alvorleg og er likegyldige for sin sjel.

I Mat. 25, 5 står det at brurmøyane sovna av. Og då ser me ikkje det som hender.

Tjuven kjem også for å ta og henta noko. Djevelen blir kalla ein tjuv m på den måten, Joh. 10.10. Men Jesus hentar berre sine eigne, dei han kjenner her på jorda. 1. Tes. 4, 16 omtalar eins lik dag. Til og med dei døde skal stå opp av gravene og vera med Jesus i skyene. Joh. 14, 1f. Difor skal ikkje Guds folk vera uroa med tanke på atterkoma. Lever du med Jesus i trua, vil han ta deg heim der du alltid er trygg.

3. Kva skal til for å vera ferdige?

Ordet her seier to ting: Me skal vake, vera klar og merksam, vita kva som skjer og korleis me har det. Mark. 13, 37. Den som er vaken, ser kva veg det ber når du er på reis.

Ta vare på kleda, står det. Ja, kva er dine åndelege kler? Dei som fekk vera inne i bryllaupsalen har rette klede, brudedrakten. Frå Bibelen kjenner me berre eit slag kler for ein kristne: Jesu Kristi rettferdsdrakt. Her er det ikkje tale om våre gjerningar eller dyder. Her gjeld berre Jesus. Han er vår frelsar og vår frelse. ”Eier du ham da eier du alt hva hjertet kan evig begjære.

Den fekk me ved tru på Jesus. Og den var av nåde. Me lever heile tida på gåver frå Gud. Nåde at han fant meg, --- nåde at han bar meg til sin fold.

Ta vare på det. Ikkje kle deg i ureine gjerningar du sjølv gjer. La berre Jesu høgtidsdrakt gjelda for deg. Den er nok.

Åp. 17,14 + kap. 17: Skjøgen

Hvem er skjøgen? 1.

I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive ned noe.Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".La det bli bønnen!

Del 2.

Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.

Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.

Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.

Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.

Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.

Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?

At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.

Del 3.
Det har vært alminnelig enighet om at Babylon er et symbolsk navn og ikke byen i Irak. Men det var i den byen de reiste Babels tårn, også det et symbol på storhet og makt (1. Mos. 11). I v. 6 knyttes så kvinnen til de kristne, og de er tydelig nok martyrer: De helliges blod og Jesu vitners blod. Og denne sammenhengen undret Johannes seg over. Han hadde ikke regnet med det. Kvinnens var drukken av deres blod, så hun er delaktig i deres død. Det verste er kanskje at hun har sin glede i at de dør.

Det ligger en hemmelighet gjemt i kvinnen, v. 7ff. Det er en sammenheng mellom kvinnen og de døde og dyret som er beskrevet. Rødfargen(e) kan vise til luksus og prakt og rikdom.

Det er alminnelig enighet om noe av tolkingen her. Dyret er det samme som i kap. 13, 1. Men det er trolig ikke bilde på selve djevelen, men på en politisk makt. Åpenbaringen er skrevet i Romerrikets tid, så det er naturlig å vise til det. Uttrykk som horn, hoder, kroner, løve m.m. taler for det samme, og de har sin bakgrunn i Dan 7. Det har vært på jorden og er det ikke der lenger, men det skal komme igjen. Hun skal altså bli borte en tid, men komme igjen.

I v. 9 brukes sju-tallet. De sju hodene på dyret er sju fjell og de er sju konger. Dyret er også en konge som har vært før, men blir det åttende i rekken når det kommer igjen, v. 10f. – dernest kommer titallet: Ti horn er ti konger uten makt og rike, men skal herske sammen med dyret en kort stund (en time). Jfr. her Dan. 7, 24. Dette er framtid for Johannes.

Da kommer krigen, v. 14. Den blir mellom dyret og dets allierte og Lammet – Kristus. Dette antyder den siste tid når Lammet skal være på jorden igjen. Men Lammets seier er viss.

I v. 15 kommer en forklaring på vannet i v. 1: Det betyr mange ulike folkeslag. Med neste vers inntreffer en forandring mellom dyret og skjøgen, som ender med skjøgens fall. Gud vil med andre ord bruke verdslige fyrster og land til å utføre sin vilje, i dette tilfelle å knuse skjøgen. Gud har ofte brukt en verdslig statsmakt i sin tjeneste, f. eks. i GT:

I v. 17 finner vi det forunderlige ordet at Gud overbeviste dem om hva de skulle gjøre, slik at Guds vilje skjedde. I ”En levende bibel” er det gjengitt slik: ”For Gud vil sørge for at de tenker ut en plan som tjener hans hensikt.” I slike tilfelle MÅ verden gjøre det Gud vil, selv om det er mot deres egen vilje! Og grunnen er ganske enkelt at Guds ord må bli fullbyrdet. Det Gud har sagt skal og må skje.

Til slutt finner vi så en forklaring på hemmeligheten med kvinnen, v. 1: Det er den store byen som hersker over kongene på jorden, dvs. styrer og hersker over alle folk. Den har også lederne i andre land i sin hånd. På bibelsk tid var det konger og keisere, nå er det både eneherskere og demokratisk valgte ”folketing”.

Del 4.
Etter denne gjennomgang av kap. 17 i Åpenb., er det tid for å tale mer om hva dette betyr. Forståelsen er noe ulik. Verken Luther eller Calvin har skrevet kommentar til Åpenbaringen. Men senere er det skrevet mye om emnet. Uten å gå inn i altfor mange detaljer, kan vi samle noen hovedtolkinger.

I første omgang refererer det til Romerriket i siste del av det første århundre. I profetisk perspektiv handler det om den siste tid. Alt sikter mot det. Derfor vil navn og uttrykk være symbol på noe som skulle komme. Og det gjelder både religiøse og politiske forhold.

Skjøgen står i motsetning til solkvinnen i kap. 12 og til lammets brud og det nye Jerusalem, kap. 19, 7ff og 21, 9ff. Dyret er symbol for et rike og skjøgen en by, Babylon. Noen mener at dette er Babylon i Irak, men det er mer trolig at det er symbolnavn på Rom. Kvinnen sitter på sju fjell, og byen Rom er grunnlagt på sju fjell. De første lesere ville forstå dette, og de ville tenke på Rom og Romerriket når det f. eks. står at kvinnen hersket over kongene på jorden, v. 17-18.

Et viktig trekk ved både kvinnen og dyret er det religiøse. (Og her ligger også tanken om Antikrist, kap. 13.) Og det ser ut til at religion og stat blir knyttet sammen, men på en annen og sterkere måte enn f. eks. i vår statskirke. De kan ikke sammenlignes. Staten tar religionen i sin tjeneste, men i en forvansket form. Og samtidig har religionen innflytelse på staten: kvinnen sitter på dyret. For en gudløs stat ville aldri tåle Bibelens ord om både synd og nåde og den levende Gud.

Men mot slutten av kapitlet kommer den store forandringen: Staten tar et oppgjør med de religiøse og knuser dem totalt. Her må det være tale om både hedenske religioner, Islam og en utvannet og ubibelsk ”kristendom”.

Luther mente at Antikrist var paven og romerkirken. Calvin var enig her. Når vi tenker på den blodige historie med makt og prakt den er kjent for, er det tydelige likhetstrekk. Slik sett har de rett. Men vi må ikke stanse der. For mange religiøse system (kirkesamfunn) får noe av de samme trekk over seg etter en tid. Johannes klargjør i 1. Johs 2, 18 at det ikke bare er en person som skal herske en gang. Det dreier seg om mange antikrister som har vært til stede i hele historien. Og det er tale om Antikrists ånd, som fornekter den sanne Guds Sønn, kap. 4, 3 i samme brev.

At det er tale om flere skjøger, kommer også fram i v. 5: Hun er mor til skjøgene og all styggedom på jorden. I endens tid vil det måtte bety kirker og samfunn som er besmittet av den samme vantro og sløvhet med hensyn til både lære og liv. Og det kan ikke være galt å se dette i forhold til bibelsynet. For det er jo slik at Bibelen er grunnboka for vår kristendom. Vi tilber ikke en bok, men vi bygger vår tro og liv på det som står i boken.

Når man da avviker fra Bibelen, må det få følger for vårt trosliv og evige skjebne. Det er sammenblandingen av verdslig tanke og mening og bibelens ord, som er åndelig hor. For da forsøker man å bygge sitt liv på to grunnvoller. Synd og nåde kan aldri forenes. De som gjør det, vil møte en forferdelig dom som de ikke hadde ventet eller forutsett. Slik er det å være åndelig blind. Må Gud få hjelpe oss alle til klarhet.
Amen.

---

66-Åp 17, 14

Endeleg siger.

Dette er ein kort og viktig tekst. Det gjeld eigentleg heile kristendommen: Lammet skal sigra. Her vil me kanskje ta verset ur otr ein samanhang, men det seier oss likevel noko.

Lammet er Jesus. Det erv tvillaust. Joh. 1, 29. Me møter han gjennom heile Bibelen, også til slutt i Openberringa i himmelen, kap. 21, 23. Han skal sigra. Det tyder at det blir bitter kamp og strid. Den byrja ved syndefallet då Gud profeterte om striden som skulle koma mellom kvinna si ætt, som er Messias, og Djevelen, som var slangen. 1. Mos. 3, 15.

Kven skal han sigra over? I teksten står det i fleirtal: sigra over dei. I samanhangen i Openb. står det om den siste tid, der kongar skal strida saman med dyret. Alle har ein tanke og eitt mål: Å knusa Guds rike. Men Lammet skal sigra. Gjennom alle tider har Lammet Jesus Kristus hatt mange fiendar å kjempa mot, og det vil han ha så lenge denne tids står. Kven er det?

1. Satan.

Først og fremst er det den gamle slangen, Satan eller djevelen. Han er Guds svorne fiende. Han er vår motstandar, 1. Pet. 5, 8. han er ein baktalar og bedragar som møter opp alle stader der Guds folk er. Han byrja i Edens hage, 1. Mos. 3, 1. Der står det at han var listig, og difor vinn han så ofte.

Djevelen vil oss vondt. Det er godt å vera klår over det.

Men Jesus sigra. Kor hende det? På Golgata. Det var ein krigsskodeplass for guddommen der den vonde og den gode møttest. Jesus sa det føreåt i Joh. 12, 31: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Og i Kol. 2, 14-15 kjem resultatet: Han strauk ut skuldbrevet --- Han avvæpna maktene og herredøma --- han viste seg som sigerherre over dei på krossen.

Roper på Golgata var i alle høve så høgt at Johannes høyrde det. Og han hugsa det heile livet. Som gamal skreiv han evangeliet, og han er den einaste som har dette med: Jesus ropte: Det er fullbakt! Joh. 19, 30. Han har sigra, skriv han i Op. 5, 5. Og med han gjekk heile den vonde åndehæra i grav, og snart ventar den endeleg avgjera då dei alle skal vera i eldsjøen, Op. 20,10.

2. Kjøtet i oss.

Som kristne har me fått ei ny natur, den er guddommeleg og kan aldri synda og ho vil ikkje. Men frå fødselen har me framleis den gamle natura, som vert kalla kjøtet. Den nyttar Satan seg av og lurer sin vilje inn i menneska slik at dei gjer hans vilje.

Der Jesus får råda, må han gje tapt. Paulus skriv av eiga erfaring til korintarane: Gud vere takk som gjev oss siger ved vår Herre Jesus Kristus. 1. Kor. 15, 57. Me får del i Kristi siger, og han seier han er på vår sida. Då kan ingen tapa. Lammet har sigra.

3. Antikrist.

Han er Satans siste tenar, og han stig fram i den siste tida for å prøva ennå ein gong å riva Jesus ned av trona. Me skal ikkje ta tid til å seia mykje om han her. Men me må peika på at det blir ein hard strid. Op. 13. Men også der vil Lammet sigra. Det skriv Paulus om i 1. Kor. 15, 24f. : ”Han har gjort til inkje all makt og alt herredøme og velde.” Difor blir det ein total siger til sist.

4. Døden.

Han er den siste fiende, 1. Kor. 15, 26. Døden er til slutt oppslukt til siger, v. 54. Som resultat av det ser me at i himmelen skal ikkje døden vera meir, Op. 21, 4. Då gjeld berre livet, det evige fullkomne og endelause livet hjå Gud.

Døden har skapt mykje sorg og strid og fortviling mellom folk. Store hav av tårer har falle på grunn av døden. Få ting er så trøysteslaust som den. Difor vil gleda bli stor når det verkeleg går opp for dei frelste at dei ikkje skal møta døden meir. Men alt nå kan me gleda oss over at det blir slik. Det er litt av den lyse og gode framtida som ventar Guds folk.

Lammet har sigra.

Åp. 18, 1-5.

66-Åp 18, 1-5

Babylon.

Det handlar om den siste tid, då Antikrist sitt rike skal vera på jord. Hovudstaden Babylon fell og dei truande skal flykta. Dert fins tider då det er rett. Me er ikkje så sterke at me kan stå imot alt. Mat. 24, 16. Men det er og eit tidlaust omgrep. Her er noko som gjeld til alle tider.

A. Babylon.

Dette ordet har ein skjøna på fleire måtar ned gjennom soga. Dei frøste kristne meinte det måtte vera Roma, hovudstaden i Romarriket der dei første kristne budde. I reformasjonstida trudde dei Babylon måtte vera Romarkyrkja, altså dei katolske. Og i seinare frikyrkjer har nokre meint at Babylon var Statskyrkja. Sjølv om den lutherske kyrkja gjekk ut frå den katolske, er det slik at ”nissen flytter med på lasset”.

Dermed kan Babylon være symbol på og stå for den fråfalne, gudlause kyrkja. Den er blitt verdsleg og allmennreligiøs der Gud faktisk er avsett som øvste ”kyrkjesjef”. Den vestlege kultur er verdsleg i sitt vesen og sine uttrykksformer. Det ser me m.a. av at mennesket står alltid i sentrum. Mennesket skal visa seg fram og søkjer hyllest og ros av andre menneske. Det ser me svært tydeleg nå i massemeia si tid. Film og TV, aviser og vekeblad, CD-ar og nye former for media set artistar og skodespelarar høgt heilt frå die er små born. Dei blir haldne fram som ideal og mange ser ut til å krinsa heilt om rampelys og popularitet.

Lat oss ta fram noko om dette. Først: Det står alltid åndsmakter bak alt. Frå Bibelen veit me at både Gud og djevelen har sine krefter og makter til å gå ærend for seg. I Ef. 6, 12 er det tale om åndsmakter og hærar i himmelrommet. Jfr. 1. Joh. 4, 3. I denne verda er det altså eit djevelsk system av ånder ikring oss. Og dei påverkar mennesket.

Babylon er ein bustad, ein by. Og den er eit sentrum, truleg for heile verda i si tid. Då kan den påverka alle menneske på jorda. Og det er ikkje underleg i den medietida me lever i nå. Kap. 14, 8 og 17, 2. Alle folk på jorda tek imot påverknaden – og drikk av vinen til skjøkja. Det er syndelivet. - Babylon er og kalla eit fengsel for ureine ånder.

Og me skal vera klar over at i den siste tida skal det koma mykje vonde ånder. Dei er Guds fiendar, og me skal ikkje leika med dei. Dei kan ha stor makt over menneske. Då er det viktig å repetera for oss sjølve at Jesus har all makt i himmel og på jord. Det sa han i misjonsbefalinga, Mat. 28. 18-20. Alle som går ut med evangeliet, vil møta åndsmaktene som eit hinder. Då kan me lesa Guds ord høgt i Jesu namn: Han har all makt. Og: "For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly."

Babylon vert kalla ei skjøkje, kap. 17, 1 og 18, 3. Det talar om utruskap, ei som deler seg med fleire. Når Babylon er religiøs, tyder det at den deler seg mellom Gud og verda og dermed djevelen. Det er ei hån mot Gud, og dei tilber eigentleg det overnaturlege. Det vil bli forsterka med tida. Det aukar til eit klimaks når dommen kjem.

Ei samanblanding av verda og ei slags tilbeding av Gud er alltid farleg. Det kan gi inntrykk av at dei er sanne tilbedarar av Herren. Og somme grip tak i det og seier: Me må vera tolerante mot det andre die gjer. Dei ser ikkje at horeveldet drep gudstrua. Ingen kan ha ei sann gudstru når die lever i synder, uansett kva namn synda har.

Folk blir påverka av ei slik innstilling. Dei leiande tok del dette livet. Kongane, står det. Dei dreiv handel, til og med med menneskesjeler, v. 13. Og alle vart førde vill ved denne trolldomen, v. 23. Påverknaden viser seg og i uttrykket: Ho er mor til styggedomen på jorda. Ho får andre med seg på syndarvegen.

Babylon er ein mordar, kap. 17, 6 og 18, 24. Skjøkja var drukken av blodet til dei heilage og Jesu vitne. Ho hadde myrda dei, drive forfylging mot dei kristne, og mange vart martyrar for Jesu namns skuld.

Nå har det vore sant til alle tider. Verda toler ikkje sann kristendom i lengda. Til meir makt verda får i t.d. statsstyret, til meir vil prøva å få kristendomen ut or landet. Eg trur me ser døme på det nå. Sjå 2. Tim. 3, 12; Joh. 15, 19; Apg. 14, 22.

B. Vår stilling.

Korleis skulle dei kristne stilla seg til dette? I nokon mon gjeld det til alle tider: Kva skal me gjera i ei gudlaus verd? Og kav skal me gjera når den offisielle kyrkja blir meir og meir fråfallen og aksepterer syndelivet, til og med mellom prestar og bispar. Slik er det i Noreg i dag. Det er svært tydeleg. Og dei som nektar det, gjer ei dobbelt synd. Dei aksepterer synda, og dei fråskriv seg alt ansvar ved å påverka andre til ei slik haldning.

Kva skal me gjera? Det betyr i grunnen lite kva me gjer i det ytre. Den indre haldninga må først vera på plass. Då lyder det: Kom ut frå henne, mitt folk. V. 4. Det er alltid rett å skilja lag med det verdslege. Slik var det med Lot, 1. Mos. 19, 14 og 17. David skriv det same, Salme 1. og Paulus seier: Gå ikkje i framandt åk --- Gå difor bort frå dei og skil dykk frå dei, seier Herren. 2. Kor. 6, 14 og 17. Og i Ordtøke 4, 14 skriv kong Salomo: Slå ikkje inn på stigane åt dei gudlause.

Det er eit Satans lureri når somme seier at me skal vera som verda for å vinna verda. Det vil aldri lukkast. Difor har Bibelen sterke ord om verda, t.d. i 1. Joh. 2, 15-17; Jak. 4, 4; Rom. 12, 2. Somme predikantar og prestar har vore altfor ivrige etter å dempa ned alvoret i slike ord for ikkje å skræma nokon.

Men me er eit anna folk. Me er annleis og skal vera det. me går på ein annan veg enn andre i denne verda. Den er smal, og det skal folk skjøna. Men det gjer dei aldri. Det er først trua som skjønar det. Difor seier Paulus: Eit skodespel har me vorte for verda, 1. Kor. 4, 9. Og han skriv i andre brevet til dei same kristne: Eg har ofte vore i fare – mellom falske brør, 2. Kor. 11, 26, og han var godt kjend med både ære og vanære, og hadde opplevd både vondt og godt rykte, 2. Kor. 6, 8.

Nokre gonger kan det vera så alvorleg at me er nøydde til å bryta med kyrkja. Me skal ha respekt for dei som gjer det, dei meiner alvor med si tru. Men me skal merka oss at Luther ikkje ville skapa ei ny kyrkje. Tanken var å stå i romarkyrkja for å reformera den.

Det lukkast ikkje. Han gjekk ut or si kyrkje av di han vart jaga og tvinga ut. Målet vårt må vera å prøva det me kan å peika på det gale og freista å føra folk attende til den rette veg. I denne siste tid er desse tankane meir enn naudsynlege.

Lat oss vera i bøn for landet vårt og for dei som kallar seg kristne. Dei og me er i stor fare for tida – for å bli rivne med i ei fråfallen og diffus kyrkje. Kjære kristne: Lat oss vera klare kristne, sjølv om det kostar oss mykje. For det viktigaste for oss er å nå fram til himmelen og å få nokre med oss dit.

Amen.

Åp. 19.

66-Åp 19, 11-16,

Jesus kjem.

Her les me og om dei siste tider og Herrens siger over Antikrist. Den kvite hesten kjem med siger. Det er Guds makt og velde. Jesus går til krig mot Satan og alt vondt. Han har augo som eld og ser alt.

1. Jesus kjem att.

Dette er eit viktig emne i NT. Ein har talt etter i NT og seier det er omtala om lag 313 gonger der. Jesus tala sterkt om si atterkome i den siste tida, særleg ikring den siste, stille veka. Det er og omtala i fleire av breva, slik at dei kristne i den første tida kjende til det og rekna med at Jesus kjem att.

a) Men verda har aldri trudd på dette. Dei ler av det og latterleg gjer at slikt kan henda. I det skjulte kan mange av dei ottast det likevel, men offentleg vil få vedgå det. Peter skriv profetisk om slik dei vil tenkja og seia i den siste tida. 2. Pet. 3, 3-4: I dei siste dagar skal det koma spottarar som skal sår tvil om og nektar Jesu atterkome. Salme 2, 1-3 er tale om ei framtid der folk reiser seg mot Gud. Det var tifelle på David si tid og, men det vil veksa fram mot endetida.

b) Bibelen er likevel klår: Jesus kjem att. Han sa sjølv at det var slik. Mat. 24. Her er tale om at Menneskesonen skal koma og folk skal sjå han. (Her talar eg ikkje om tida eller rekkefylgja av det som skal skje, berre om det faktum at Jesu kjem att.) Mange teikn skal visa seg og koma på førehand.

Engelen sa det etter himmelferda: Denne Jesus, som vart teken opp til himmelen frå dykk, skal kom att. Og i 2. Tes. 1, 10 skriv Paulus: Den dagen då han kjem. Bibelen tek med andre ord dette som ei sjølvsagt sak.

2. Jesus kjem som konge.

Jesus kom først som eit lite barn, uskuldig og lite akta på. Kva kunne eit barn gjera mot det store Romarriket? Då vart han forakta.

Nå kjem han att som konge i herlegdom og prakt og makt. Som himmelkonge har han rett til å herska over alle menneske. Og han har makt til det. Det er det motsette av verda. Han herskar på ein annan måte som konge enn keisaren i Rom og andre statar. Og han har eit anna mål for sitt rike.

Jesus har fleire namn:

a) Jesus er Guds ord, v. 13. Det viser at Jesus vil tala med og til folket og til sin Far. I Joh. 1, 1 og 3 er Jesus kalla Ordet. Gud har altså openberra seg for oss i Kristus. Gud talar til oss gjennom han. Her er talen om dom. Jesus er eit domsord over verda og synda. Joh. 9, 39 og 12, 48.

b) Jesus er kongane sin konge, v. 16. Det talar om at han er konge over alle på jorda, også over kongane og leirane på jorda. Dei ser til vanleg på seg sjølv om så suverene at ingen skal tala dei til rette utan å risikera død og dom. Ingen er lik han korkje i ord eller i makt. (Her talar me sjølvsagt om kongemakta slik ho var på bibelsk tid, og ikkje om vår folkekonge.)

Til slutt vil han sigra over alle, sjølv om det i korte eller lange periodar ikkje ser slik ut. Fil. 2, 10-11 seier klårt at ein dag vil alle menneske bøya kne for Jesus og seia fram klårt og tydeleg at han er Herre og herskare på jorda. Det blir ein underleg dag for folket. I Op. 5, 13 lyder den same tonen: Kvar skapning som er i himmelen og på jorda og under jorda og på havet, og alt som er i dei, skal seia: Han som sit på trona, Lammet, tilhøyrer velsigninga og æra og lovprisinga og makta i all æve. Då er sigeren vunnen for godt.

c) Han er kalla trufast og sannferdig, v. 11. Han er alltid tru mot ordet sitt og venene sine. Difor vil og dommen koma ein gong, for det har han sagt. Og det står fast. Og denne sanninga er fin å ta med seg gjennom livet: Eg kan alltid stola på han, og det han har sagt, vil skje – sjølv om det tar lang tid. Ja, eg får kanskje ikkje sjå alt ein gong her i livet. Eg veit likevel at han er sann og gjer det ordet seier. Så må eg heller venta til dagen i himmelriket då alt skal bli klårt. Det vil eg sjå alt.

d) Han har eit hemmeleg namn, v. 12.

Her i livet kjenner ingen alt om Jesus. Noko ligg gøymt for oss, av di han er Gud. Det er først i æva me vil få full opplysninga om dei åndelege og guddommelege sidene ved livet og æva. Vår tanke og sinn har ikkje evne til å skjøna alt her. Me er berre menneske.

Men i æva får me ei ny openberring der alt blir klårt. Namnet hans viser kven han er. Her veit me at han er Frelsar, Jesu-namnet tyder det. Det er eit jordisk namn. Himmelnamnet hans er så djupt at me ikkje skjønar det. Ingen kan utgrunna kva det tyder. Her er det i sanning djupe saker. Også det kan me berre tru – og venta på oppfyllinga.

3. Jesus skal vinna siger.

I v. 13a står det om ein klednad som er duppa i blod. Det er merke etter striden. For Jesu siger var ikkje lett å vinna. Det kosta kamp. Djevelen kjempa heile tida mot Jesus og trudde kanskje at han hadde vunne over Frelsaren på langfredag. Påskedag kom i alle høve atterslaget då han såg det store tapet: Jesus lever trass i at han døydde. Det var guddomsmakta som viste seg då. Og ennå ber han frelsarnamnet – og kan berga kvar ein som kjem til han.

Blodet på kledningen hans var forsoningsblodet. Det var han som blødde og betalte for synda med seg sjølv og livet sitt. Jes. 63, 1-3 er eit varsel om det: Kven er han som kjem i raude klede? Han trakka pressekaret åleine. Ingen kunne hjelpa han med å sona synda. Då gjorde Guds Son for oss. Difor er det mogleg for oss å bli frelst nå.

På den siste dag blir det altså to flokkar. Ein utafor og ein som kjem inn. Det store, avgjerande spørsmålet er om me er inne eller ute? Skal me vera med han, er det berre ein veg: Å tru på Jesus og det han gjorde for oss.

Skal du vera innafor når han kjem?

----

Åp 20. Dom

Åp. 20, 11-15.

Det er ein alvorleg tekst. Eg såg, seier Joh. Han ser lenger og djupare enn me. Han ser det alvorlege og i framtida. Eg såg står 35 gonger i Åp. og ordet såg står 57 gonger. Her ser me på noko av det hans såg.

1. Ei Kvit truna. Det er dom ved ein heilag Gud. 2. Mos. 33,20f. Alt veik bort for han, så sterk er hans heilage nærvær.

2. Dei døde. dei stod for Gud - for å gjera rekneskap. Her skal me alle. Ingen går fri. Små og store. Ingen er for unge til å vera ansvarlege for Han.

det minner om døden. Heb.9,27:menneskets lodd ein gong å døy.

minner om oppstoda. Grava er ikkje det siste.1.Kor. 15 og Joh. 5,29.

Er me rede til det?

3. Bøker. blei opna. stort bibliotek

a) Bøker med gjerningar. vår fortid og liv. Mykje er skjult nå, men alt blir ope. Mat. 10,26. Dine synder, gjerningar, forsømmelse, feil, nederlag. Alt står der. Det er alvor.

b) Livets bok. Berre namn - dei dei sanne truande, frelste. Har ei levande tru, er gjenfødde, bevart, tru til døden. Navnet er avgjerande, v. 15.

4. Såg dommedag. Dei blei dømde etter bøkene. Etter livet. Ikkje etter våre tankar, meiningar- det me trudde var rett.

Til og med dei døde. Oppstoda. alle døde, frå gravene, havet. Gud finn dei. Difor: ovendelse før døden.

5. Såg evigheten. Livet ikkje alt,grava ikkje slutt. Noko kjem etterpå. To utgangar, muligheter. Difor er livet resikabelt.

a) Ildsjøen,14f. ild og svovel. Ein realitet. Alle ufrelste, heidningar, spottarar, likegyldige er der.

Fryktelig syn å sjå dei! For me kan bedra oss

Dei skal lida. Mat. 10,28. Heb. 10,31.

b) Himlen, 21,1-2. Såg den! målet, dei frelste.Kap. 7,9: ein stor skare. Dei frelste.

Kvifor er dei der? =tvetta i blodet, reine av nåde. Jesus tok domen. Er du der - dine?

Åp. 21.

66-Åp 21,9-10

Kven får plass i himmelen?

Alle synes ei brur er fin. Folk ser på kjolen, buketten, håret og anna. Og ho blir kommentert av mange. Ved kjendisbryllaup blir dei vist fram i TV og omtala i aviser.

Johannes fekk óg sjå ei brur – sjølve Brura i den heilage staden. Det er dei frelste i himmelen. Og då kjem spørsmålet: Kven kjem inn der, og kven får plass i Guds himmel? Bibelen har nokre døme på det – og me kan tru det Skrifta seier!

1. Den fortapte sonen.

Han er omtala i Luk. 15, 19 ff. Mange er slik han var, og for nokre menneske går det til på same måte.

Først – han rota seg ut i synda og øydela livet sitt totalt. Han brukte opp arven, men hamna til sist i grisebingen. Det er bilte på livet i synda og verda når det går galt. Og sett med Guds augo er alle menneske av natura slik: Me er i det framande landet, bunden av synd og skam.

Dinest ser me: Han fekk augo opp for slik han eigentleg var. Han såg at han ikkje var verdig til å koma heim att og vera i heimen. Han angra og såg rett: han var ein syndar. Og slik kunne han ikkje høva for himmelen.

Då står det: Han stod opp og gjekk heim. Det er omvendinga, bort frå verda til Gud. Det var slik sonen hadde det då han ennå berre var vakt, skriv Rosenius. Men det var eit naudsynleg steg, sjølv om det ikkje var frelsa. Omvendinga er inga lovgjerning der frelsa kjem som svar eller løn for det me gjer. Frelsa er alltid av berre nåde.

Det ser me til slutt: Han fekk alt. Han fekk nye kler, ring på fingeren og ein skikkeleg fest. Bror hans var utafor – han hadde aldri fått noko, står det. Og då er ein ikkje frelst. Heile frelsa er gåve og nåde.

2. Det andre døme er Tollaren i templet.

I Luk. 18, 12ff står det om han. Han hadde ingen gode gjerningar. Han såg på seg sjølv, på sitt indre menneske og visste at han fortente dom.

Han bad berre ei bøn: Om nåde. Alt anna var verdlaust. Og for ein dødsdømd fange er det å bli benåda det aller største. For då får han livet att. Slik har alle kristne det. ”Mitt eget er bare en skam.” Eg er fortapt om eg ikkje får nåde av Gud.

Då står det: Han gjekk rettferdiggjort heim til huset sitt. Ein ny mann kom inn døra heime då. Og han hadde ikkje betalt for noko eller gjort ein einaste ting. Alt var gratis, ei Guds gåve. – Men farisearen tykte han var god nok i seg sjølv – og vart utafor.

3. Dinest: Maria Magdalena.

Om henne står det i Luk. 8, 2. Ho hadde hatt sju vonde ånder i seg. Snakk om eit indre liv hjå henne! Så opplevde ho underet: Jesus lækte henne – det vonde måtte ut, og ho vart fri.

Nå sat ho ved Jesu føter, Luk. 10, 42. Det var ho som hadde valt den gode del i motsetnad til den travle søstera Marta. Maria fekk ein stor lovnad av Jesus: Ingen skal ta denne delen frå henne.

Og Maria var den første Jesus viste seg for etter oppstoda, Mark. 16, 9. Så kjær var ho for han. Me kan vera trygge for at ho er i himmelen. Men ei tenestejente anga Peter i påsken – og ho blir truleg utafor. Men veit ikkje noko om at ho vende om og trudde seinare.

4. Tomas – læresveinen.

Han var svært anonym i tre år. Og han tvilte på at Jesus var oppstaden. I så måte var han ein svak kristen. Eg vil sjå, sa han, og kjenna på han før eg trur.

Det fekk han óg. Kjenn på meg, sa Jesus, Joh. 20, 24. Slik hjelpte Jesus tvilaren, slik han alltid gjer med oss som er skrøpelege. Han kjem oss i møte med ei ekstra helsing, som han gjorde med Peter. Og me vil nok møta Tomas i himmelen – medan Judas blir utafor i all æve.

Kvifor?

Så kan me spørja igjen: Kvifor kjem dei inn, og mange andre står utafor? Då ser me noko felles for alle kristne:

- Dei såg dei var syndarar – dei var ikkje gode nok for himmelen. Graden av erkjenning kan variera, men alle kjenner og veit: me treng frelse.

- Omvendinga kan óg vera ulik ytre sett. Men det kom ein dag då dei ropte til Gud i si naud. Dei tok imot og fekk nåde og tilgjeving ved tru på Jesus død og soning. I hans blod vart me reinsa og frelste. Talar du med ein slik, vil han aldri seia at det var ei gjerning han gjorde for å bli frelst. Ein sann kristen har ingen gjerningar.

- Heile livet lever me i tru. Me reknar berre med Jesus. Han er billetten, så å seia. Ved himmelporten har me berre han å visa til. Difor kjem me inn.

Amen.

Åp 21,1-2 + kap. 7.

66-Åp 21, 1-2.

Himmelen.

Det står ein god del om himmelen i Bibelen, m.a. i Op. 21-22 og i Op. 7, 9-16. Nokre stader står det utførleg, men det er likevel uforklarleg for oss. Ingen har vore der og kome attende – av vanlege menneske. Difor kan ingen seia noko om korleis der er. Difor er me varsame med å tru på folk som meiner dei veit noko annan og meir enn det som står i Bibelen om himmelen.

Her får me i alle høve eit bilete av himlen. Den er likna med ein by, ei brur og ein fest ulike stader i Bibelen. Det er alle ord om glede og fryd og positiv oppleving.

Og det er sant: Det ikkje noko auga har sett og inkje øyra har høyrt eller som ingen tenkte kunne eksistera – det er himmelen, jfr. 1. Kor. 2, 9.

Her må me tala om vegen, himmeldrakten og festen.

1. Himmelvegen.

Det er Jesus. Når me kjem fram, får me det same som han, både her og i himmelen. Difor skulle me fylgja han. Slik han hadde motstand, får me det. Og der han gjekk, er vår plass. Men på grunn av synda vår, er det noko som er ulikt. Og her er eg redd me tek det for lett mange gonger. Det blir sjølvsagt for nokre menneske. Det blir mest som å skrua på ein brytar – så kjem lyset. Kan det tenkjast at somme bedreg seg sjølv nett ved dette sjølvsagde?

a) Himmelvegen byrjar med omvendinga og ein ny fødsel. Det trong ikkje Jesus. Og porten er trong. Prof. Carl Fr. Wisløff sa ein gong: ”Vekkelse er sorg og forferdelse over synd og Guds vrede.” Då blir ikkje alt lettvindt.

Mange av oss har opplevd det songaren syng: ”Jeg står for Gud som allting vet og slår mitt øye skamfull ned. Jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerningar og ord…”

Då er det godt å få koma til Frelsaren. Der fann me berre gåver. Alt var nåde. Alt vart tilgjeve og me fekk eit nytt liv i Jesus. Det er slikt ein kristen aldri kan gløyma. Me fekk eit nytt liv og ei ny von. Er det underleg at me gleder oss og kjenner frelsesfryden i hjarta?

2. Livet var ikkje alltid lett. Det kan bli trengsel og vanskar av ulike slag for ein kristen. Somme gonger må me bera hån og spott av di me fylgjer han. Det kunne verta kamp mot synda, og me fekk eit anna liv. Men heile tida var Jesus med! Det gir frimod i dei yngste steg og vonde dagar.

3. Døden kjem ein dag. Og mange gruar seg for den. Og dødsskuggens dal kan ver stygg, Salme 23, 4. Også då vil Jesus vera med. Han er leiar og hyrde og vår berging.

2. Himmeldrakten.

Korleis såg dei ut, dei som var innafor? Det er i alle høve tydeleg at dei er annleis enn me på jorda. Dei skilde seg ut, også frå dei som før var i himmelen, englane. For dette er Guds eige folk frå jorda. Difor kjem spørsmålet i kap. 7, 13: Kven er dei? Då får han to hovudsvar:

a) Dei er kvite, kap. 7, 9 og 14. Det tyder at dei er reine. Alt det vonde og syndige er borte. ”Her gikk de under stor forakt, men se dem nå i deres drakt.” Slik seier ein song med rette. Og kvifor var dei slik?

I v. 14 les me: Dei har vaska kjortlane sine og gjort dei kvite i Lammet sitt blod. Difor var dei så fine og reine. Og i kap. 14, 5 les me: I munnen deira var det ikkje løgn, dei var utan lyte. Dei var fullkomne på alle vis. Profeten Jesaja hadde sagt dette lenge før (kap. 1, 18): Om syndene dykkar er som purpur, skal dei verta kvite som snø. Dei vart totalt endra og nye i alt. Og berre i Jesu blod kan me bli det, og då kjem me til Gud. I himmelen er det berre frelste syndarar som var reinsa i Jesu soningsblod.

b) Dei hadde palmegreiner i hendene, v. 9. Det er teiknet på siger og på at dei hylla kongen. Han var deira Herre. Slik var det på palmesøndag. Me vinn aldri siger i oss sjølve og på grunn av vår eiga kraft. Det skjer berre når me lever i Jesu gjerning for oss. I kap. 12, 11 står det slik: Dei har sigra i kraft av Lammet sitt blod. Så må me halda oss der.

3. Himmelfesten – korleis er det i himmelen?

Den er ulik alt anna, difor er det vanskeleg å forklara himmelen. Me ingen ting å samanlikna han med heilt og fullt.

Paulus visste litt om det. Han var rykt inn i Paradis og høyrde useielege ord, 2. Kor. 12, 4. Han kom like inn i det tredje himmel, v. 2. Så høgstemt er himmelen og det som blir sagt der. Det finst ikkje ord på våre språk som kan tolka det. Men noko kan me seia:

a) Alt det vonde er borte, Op. 7, 16. Trengsla er slutt og freistinga finst ikkje meir. Berre det er utenkjeleg. Det er difor det står i Op. 21, 1ff.: Johannes såg ein ny himmel og ei ny jord. Ja, dei fyrste ting har kvorve bort, v. 4.

Havet er ikkje meir, står det. Og havet skil folk frå folk, og det tok mange liv. Det skal ikkje henda meir – og difor er og tårene borte.

b) Det gode av høgste slag tek over. Lammet skal vakta dei, leia dei og tørka tårene me hadde i jordelivet i denne verda. Me skal ikkje minnast det meir, elles blir det ingen himmel.

Så blir livet i himmelen likna med ei brur som er pynta for brudgommen sin. Det har alltid vore bilete på noko ekstra vakkert og attraktivt. Luk. 22 talar om ein herleg fest, større enn festen i Guds rike på jorda.

W. A. Wexels skreiv ein song etter eit dødsfall i 1841 der det m.a. står slik:

Tenk når en gang jeg uten synd skal leve,

Hver tanke ren, hver gjerning uten brist,

Når aldri jeg behøver mer å beve

For muligheten av en syndig lyst.

En svensk prest skreiv i 1622 m.a. slik:

Og sjelen får sin fagre pryd

Som frem for den er lagt:

Rettferdighetens brudekrans

og så den hvite drakt,

I salig fryd og evig fred - nær Herren Sebaot.

Mange kjenner og den vakre himmelsongen til Leonard Gudmundsen: Hjemme i himlen skal ingen mer gråte…. Og koret er slik: Tenk for en jubel, ja tenk for en jubel når alle frelste er berget i havn…

Då Jugoslavia kjempa fridomskampen og folk ville ut derifrå, kom ei kvinne til porten med tre born. Og spørsmålet var: Kva er namnet? Kven er du? Ho kunne ikkje få fram eit ord. Dei ville ikkje sleppa gjennom kven som helst. Vakta frå Raudekrossen var der – han kjende henne og fekk dei gjennom sperringa. Tenk for eit møte! Ein ved porten kjende flyktningen.

Skal vi møtes hist ved floden, der hvor ingen bølge slår?

---

Åp 22

Bibelens siste kall. Åp. 22, 12-21.

Dette er Bibelens siste ord, med formaning og åtvaring. Det er eit siste kall, og det er alvor. Her er nokre store sanningar: om avslutninga på denne tida.

I kap. 4,1 står det: Ei dør er opna, og det handlar om det som heretter skal skje. Johannes får sjå inn i æva. Då ser han fleire ting:

1. Først: Jesus kjem snart!, v.12.

2. Det tyder at han kjem fort, du får ikkje tid å forandra noko. Dette er tydeleg i Bibelen: Denne tida tar slutt. Gud set punktum. Det betyr alt. Over 300 gonger er det nemnt i NT. Heile Bibelen talar om dei siste tider. Og det skjer ikkje for å stilla vår nysgjerrigskap. Men han stiller spørsmålet: Er du rede? Hovudsaka er æva. Folk gløymer det lett. 2. Pet. 3, 4.

Jesus kjem snart - etter Guds klokke. 2.Pet.3,8. Her siterer Peter ei salme (Salme 90) når han seier: 1000 år som ein dag. Han ser alt i æveperspektiv. Og Job seier: Job 7.7: mitt liv er som ein pust. Salme 90,9.14. Alt går fort hjå Gud , men på same tid er han tålsam.

3. Dinest ser han: Nokre er rede, v. 14.

4. Ikkje alle, berre dei frelste. Dei går inn i himlen og nyt den evige sæle. Her tenkjer me på Den kvitkledde skare, kap.7.

"Her gikk de under stor forakt, men se dem nu i deres prakt.”

Korleis skjedde det? v. 14 har svaret: Dei har tvetta kjolane sine. Det står i presens: det skjer stadig. For me skitnar oss til dagleg. Difor må me reinsast på ny. Desse erkjenner det - for Gud og menneske: "Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye ." Det er alle truande si erfaring. Når me er ærlege ser me det. Me blir aldri syndfrie.

Men, me har funne noko: Profeten ser ei opa kjelde, Sak.13,1. Det fortel at Jesus døydde for oss syndarar. 1.Joh 1,7: Blodet reinsar frå all synd. Der får Guds barn leva heile livet. Då får me rett til livsens tre.

Og Jesus fortel i Mat.25 om møyane: dei som var rede gjekk inn…

Vår bøn er difor: "Da når du henter bruden som venter, løfte også meg med dine i sky." 1.Tes. 4,17: rykkes i skyer opp.

5. Nokre utafor, v. 15. kap. 21,8.

6. Ikkje alle blir frelst. Dei som sa nei, høyrde ikkje, brydde seg ikkje, utsette det, trudde dei var gode nok.

Du? Dine? Er dei evige utafor? Her finn me dei namnkristne? Dei er ”kristne” på utsida, men er ikkje fødde på nytt av Guds Ande.

Og heidningane: Det er 3 milliardar av dei nå – heile 1,2 mldr i Kina.

Nokre fekk aldri anledning, eller dei forakta Jesus og kristentrua. Dei går fortapt. Og dei får aldri ein ny anledning, kap. 14.10.

Det er uhyggeleg! Utafor i all æve. Slik talar Bibelen.

Jesu atterkome manar oss til misjon og arbeid så lenge det er dag.

W.Booth i Frelsesarmeen sa ein gong: Dersom mine kandidatar får 5 min. i helvete, er det all den utdanning dei treng. Då ville du gå ut i arbeidet. – Det var sagt på spissen, men har ei STOR sanning i seg.

4. Kvifor fortapt?

Var dei ikkje gode nok? Svaret er: Dei sa nei til Guds ord og kall.

V. 17 seier at Åndens stille kall er vår von. Jesus kjem midt i synda og vår elende. Frelsa er ikkje av menneske, berre av Gud.

I v. 18-19 ser me at Guds ord avgjer alt. Kva seier det? Trur du det? Tar me det alvorleg?

Moderne teologi tar noko bort. Det er ofte det farlege, uforklarlege. Og det er ein farleg leik med elden. Eller dei legg noko til – av eigne tankar og meiningar.

Gud reagerer kraftig, både mot dei som forkynner liberalt- og dei som høyrer det, og aksepterer det. Det Beste gav ut ein forkorta bibel – der dette verset var borte!

- Før Jesus kjem vil brura seia kom! Det er vårt vitnemål, misjonen, arbeidet på bedehuset. Me er Jesu brud og skal ropa ut til siste dag, v. 17.

5. Mi løn er med meg, 12.

Guds barn får løn. Det vert av nåde, for dei trufaste. Gud ser ikkje etter store resultat. Men stod me fast der Gud hadde sett oss?

I Mat. 10.41-42 er det tale om eit glas vatn. Det talar om det lille du gjorde for Jesus. Ingen andre enn han veit om det. Då får du løna i himmelen.

”Men aller herligst lys og glans utstråler, det lille du i stillhet øvet her. Som ingen andre enn kun Jesus kjenner, det stråler klarest i din krone der.” Ja, slik syng songaren.

La oss sjå framover. Og arbeida for å få nokre med oss.

-