Åp. 2, 12-17.
PERGAMUM.
Satan forfører de kristne på to måter. I brevet til Smyrna så vi at han brukte vold. I dette brevet ser vi at han bruker list for å lede mennesker bort fra Gud.
I Pergamum var det et alter for guden Zevs og var sentrum for keiserdyrkelse. Det var i virkeligheten en stor og sterk avgudsdyrkelse. Her var et aktivt hedenskap og motstand mot de kristne. Da er det vanskelig å holde klare linjer og å leve rett. De kristne har alltid en sterk fiende, men noen ganger og noen steder er han mer agressiv enn ellers. Andre ganger går han fram med så stor list at selv ledende kristne kan føres vill.
1. Jesus har et sverd. Han har det tveeggede skarpe sverd, står det. Slik presenteres Jesus her. Ordet for sverd (rhomfaia) betyr et stort sverd, det samme ordet som er brukt i kap. 1, 16. Det går ut fra hans munn, står det der. Sverdet er med andre ord hans tale og ord. Jfr. Hebr. 4, 12.
Det er så skarpt at ingen kan stå seg mot det. Og det er tveegga, og har slik en dobbelt oppgave:
a) Ordet dømmer verden. All synd faller inn under Ordets og Jesu dømmende makt. Når ordet rammer samvittigheten og viser oss våre feil, er dens sårende gjerning i funksjon. Også vi kristne blir rammet for svik, synd og urenhet. Dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt, sier apostelen. 1. Kor. 11, 31. b) Ordet renser - det er den andre tjeneste til sverdet. Som en operasjonskniv kan rense ut det onde av såret, er Guds ord i stand til å rense den angrende synderen med frelse og tilgivelse. Det kan bare skje ved et oppgjør med Gud i erkjennelse og bekjennelse av synd. Da legger Ordet evangeliets salve på syndesåret. Det er ordets legende gjerning.
2. Jesus vet hvor du bor, v. 13. Her er ikke nevnt noen gjerninger, eller om du lever fint eller dårlig. Her sier han bare: jeg kjenner stedet du bor, hvordan du har i ditt hjerte og i dine omgivelser. Ingen har det likt, men alle har sitt å stri med.
I denne menigheten var det noe helt spesielt: der hvor Satan har sin trone. De bodde midt i et område der Satan-dyrkelsen og avgudsdyrkelsen hersket. Vi må alle regne med at Satan går etter oss, 1. Pet. 5, 8. Han går omkring, står det. Men noen steder er han spesielt virksom og aktiv. Og der er det tungt å leve som kristen.
Jesus vet om du er gjenfødt og om du lever i den daglige syndsforlatelse, om du lever et rett liv i lyset og som et vitne for ham. Det kan vi gjøre på selv de tyngste steder. Derfor kjenner han også dine spesielle vansker og motganger. Det er både godt og ransakende. Det er trøst å vite at vi er kjent av Guds Sønn, at vi ikke er alene i trengselen. Og det er ransakende å vite at vi ikke kan skjule oss for ham. Han er der vi er.
3. Noe var uklart i Pergamum, v. 14-15. De kristne var uklar i læren i denne byen. Jesus gir dem ros for flere ting: de holdt fast ved Jesu navn, de fornektet ikke troen selv når martyrdøden ventet. Men det var noe galt likevel: de holdt fast ved Bileams og nikolaittenes lære.
På denne måten lot de ubibelsk lære få plass i sine liv og i menigheten. Bileams lære var to ting: de tillot å ete avgudsoffer og å drive hor. Avgudsoffer fører folk i kontakt med de onde ånder, og hor er brudd på Guds lov.
Når de tillot slike ting, viser det at de hadde tapt evnen til å skille mellom rett og galt i læren. De hadde mistet synet for nødvendigheten av en rett lære. Derfor kommer Jesus med sverdet i dette brevet, han legger vekt på det Guds ord sier. Det er ordets lære som betyr noe og er viktig. Noen er mot all tale om lære og godtar liksom alt når en taler om Jesus og Gud.
Men her er Bibelen nøye. En uklar lære vil føre til et uklart og usant gudsliv. Og et uklart gudsliv vil vise igjen i et uklart menneskeliv. I Pergamum tillot de synd. De tolererte det og skapte slik et kompromiss mellom de kristne og verden. Slike kompromiss fører ofte til et slurvent forhold til synd. Ingen ting blir lenger synd, man kan tillate seg alt. "Gi akt på deg selv og på læren," sier Paulus. 1. Tim. 4, 16. En klar lære ut fra Bibelen er et kompass.
Gud har sterke ord mot vranglære og synd. I brevet til Efesus sier Jesus rett ut: jeg hater nikolaittenes gjerninger, 2, 6. Og til Tyatira sier han at han er imot menigheten som tåler Jesabel som hadde den samme lære, 2, 20.
Hvorfor gikk det slik i Pergamum? Svaret er trolig dette: Ordet ble ikke lenger brukt som det skarpe sverd, v. 12. De lot andre ting bestemme enn Guds vilje. Da går det galt.
4. De fikk et kall, v. 16: Omvendelse. De måtte snu i tide, slik også Tyatira fikk høre, v. 21. Omvendelse er den eneste veien til frelse både før og nå. Omvendelse er å bryte med synd og ubibelsk lære og komme til Jesus. Omvendelse er å la Bibelen avgjøre alt. Begynnelsen er alltid å bekjenne synd og tro på blodet. Fortsettelsen ligger også der og å innrette sitt liv etter Guds lære. Det forkynner hele Bibelen.
Skjer ikke det vil Jesus selv kjempe mot dem. Også nå blir våpenet sverdet. Guds ord skal møte folk igjen i dommen. Da vil det ordet de forkastet nå, domfelle dem for evig. Joh. 12, 48.
5. Jesus gir løfter: I dette brevet kommer først løftet om den skjulte manna til de seirende, v. 17. Det er symbol på Jesus og hans frelse. Manna er himmelbrød for synderen som før Israel i ørkenen. 2. Mos. 16, 4. 32. Joh. 6, 50. Den er nok skjult for fornuften, men tilfredsstiller den omvendte fullstendig. Det er en hemmelighet for Guds barn og gir et skjult samfunn med himmelens Gud.
Dernest kommer løftet om en hvit stein og et hemmelig nytt navn. Det er flere fortolkinger til dette. En sannsynlig forståelse er dette: ved domsavsigelse ble en hvit og en svart stein brukt for å avgjøre frikjennelse. Den hvite steinen betød frikjennelse og frihet. Derfor blir steinen adgangstegnet til selve himmelen som en frikjent synder. For her er det tale om de som er frikjent i Jesus forsoningsblod. Også den er skjult for andre enn de som opplever det. Hvordan kan vi forstå hva en kristen kjenner og opplever?
Steinen kan også være den tavle eller stein seierherren fikk ved idrettsleker med hans navn inngravert. Navnet på steien er det også forskjellige oppfatninger av: det kan være den frelstes eget navn, et nytt navn som Jesus gir oss som viser hvem vi er (slik L. Eritsland). Man har også tenkt på Frelsernavnet eller navnet Kristen som på den tid var ganske nytt. - I alle tilfelle viser dette et dypt personlig forhold mellom de troende og Frelseren. Her er noe som verden aldri kan forstå eller oppfatte.
