Åp. 2, 18-29.
TYATIRA
Brevet til Tyatira er det lengste av sendebrevene, og kanskje det som er minst kjent. Det ligner noe på brevet til Pergamum ved at det tales om uklarhet i lære og liv.
Først presenterer Jesus seg på fire måter. Og det viser hva som var nødvendig i denne byen.
Først kaller han seg Guds Sønn, det eneste stedet i Åpenbaringen der han bruker dette navnet. Det sier oss både at det er Gud som taler, og at det er Frelseren fra Gud som nå kommer til dem. Det ligger en veldig autoritet i det. En større myndighet kan ingen ha. Jfr. v. 26 og Salme 2 som taler om hans kongelige makt.
Dernest: han har øyne som ildslue, jfr. 1, 14. Det betyr at han ser alt, og at blikket trenger igjennom alt det ytre for å se slik det er i hjertelivet. For Gud er det alltid dette som betyr noe.
For det tredje har han føtter av skinnende kobber eller bronse (NO-30). Det taler om makt og dom, en myndighet ingen kan stå seg mot. Han kan trampe ned motstanderen under sine føtter.
Til slutt ser vi at han er den som ransaker og gransker hjerter og nyrer, v. 23. Dette er også uttrykk for at han kjenner vårt innerste. Og dette gjelder ikke bare denne menigheten. Alle menighetene skal kjenne det, står det. Og det minner om Davids bønn i Salme 139: ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte...
Dette var nødvendig i Tyatira. De behøvde et budskap fra en slik Frelser denne gang.
Hva var så budskapet til denne forstanderen og denne kristenflokken?
1. Først fikk de ros. De hadde det rett på en måte som kristne. De hadde kjærlighet, tro, tjeneste og tålmodighet. Ja, de hadde vokst i kjærlighetsgjerninger som få andre. På dette området ligner de menigheten i Efesus, kap. 2, 2f. Men nettopp med den menigheten var det en viktig motsetning. I Efesus hatet de vranglæren. I Tyatira tålte de den.
Men kristendom er ikke ytre former og det som viser. Det er hjertekontakt med Jesus. Når den mangler, blir toleransebegrepet for vranglæren utvidet. I Apg. 8 fortelles om Simon som tok ved troen og ble døpt da han hørte Filip tale. Likevel fikk han den attesten at hjertet ikke var rett for Gud (v. 21).
Ros for en del kristne dyder betyr ikke at alt er rett. Noe helt avgjørende kan likevel mangle. Det ser øynene som ildsluer.
2. De hadde gjerninger. Ja, de hadde flere gjerninger og mer tjeneste for Gud nå enn før. De hadde med andre ord vokst i tjeneste. Og det er en rett utvikling. Vi skal ikke pensjoneres i Guds rike etter en viss fartstid. Jesus vet om dette, og det er notert i himmelen. I NT-75 stod det slik: de siste gjerninger er bedre enn de første. Her er ikke ment lovgjerninger for å bli et Guds barn. Her er ment tjeneste som takk for frelsen. "Vi synger titt om seirens lønn der hjemme, om å få stjerner i vår krone der..." Dette gjelder ikke lønn som fortjent. Ingen fortjener lønn hos Gud. Skal noen få lønn, er det nådelønn.
3. Det var falske kristne i byen. Forstanderen blir anklaget for å tåle kvinnen Jesabel. E. Osnes sier det betyr falsk åndelighet, og Skovgaard-Petersen omtaler det som svermeri.
De lot Jesabel råde. "Hun lærer og forfører mine tjenere." Det betyr at de var ikke nøye med synden, de var "frigjort" fra den. De kunne være kristne og frelst, og samtidig leve mot Guds bud og vilje, v. 20. Det er en umulig problemstilling i Guds rike.
De kjente "Satans dybder", v. 24. Med det menes at de ville overvinne det onde ved å lære Satan og synden å kjenne. Dermed ble alt tillatt og alt var like godt. Og det verste er kanskje at de troende tolererte det. - Mon ikke dette er faren for menigheten i dag? Vi er blitt så romslige at vi ikke skal dømme noen eller noe. Da blir vi Jesabels tilhengere. Bibelens vei er den eneste rettesnor som leder mot målet.
4. De fikk en ny anledning. Jesus gav Jesabel tid til å vende om. Guds langmodighet er lang. Gud dømmer aldri noen uten at de har fått anledning til en ny vei.
Tragedien for Jesabel var at hun ikke ville. Da er alt håp ute. Vi vet ikke hvem denne kvinnen var, eller om hun står som symbol på den usanne kristenhet. I alle tilfelle gikk det galt så langt Ordet forteller oss det. Det ble for sent.
Til de andre som ikke fulgte hennes "parti" sier Jesus: Hold fast på frelsen slik ordet har forkynt. Det var dette de "hadde", v. 25f. Vi skal ikke være opptatt av våre egne gjerninger, men ta vare på hans gjerninger helt til slutt.
5. Seier og løfte kommer også til slutt i dette brevet.
For det første skal de få makt over folkeslagene (hedningene), v. 26f. De skal styre dem og knuse dem. Det må vi se på i motsetning til det å være underlagt hedenskapet og bli forført av det. De troende seirer i Jesus over alt dette.
Dernest skal de få morgenstjernen. I kap. 22, 16 er Jesus den klare morgenstjerne. Jesus gir seg selv på en ny og fyldigere måte til dem som seirer - i evigheten skal vi kjenne ham fullt ut. Noen tolker morgenstjernen symbolsk om herligheten vi en gang skal oppleve. Summen blir i alle tilfelle: Jesus er alt for et Guds barn, både her i tiden og i alle evigheter.
