66-Åp 15, 3 (2. Mos. 15).
Lammets sang.
I dette verset står det slik: ”De synger Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang..”
Moses’ sang er sangen ved Rødehavet då israelsfolket var kommet vel over. De var reddet fra egypterne. 2. Mos. 15. Da sang Moses og Mirjam, søster hans.
Sangen har alltid hatt en stor plass i Guds rike, og det har vært til velsignelse for Guds folk. Denne sangen er ikke tillært, men opplevd og erfart. En troende kan si at han vet innholdet er hans. Dette er min sang! Slik kjenner jeg det, og dette tror jeg.
I vår tid (og kanskje før) har det vært mote at alle skal lage sanger. Det kan være mange gode ting i dem og trolig er noe opplevd. Men vi har noen ganger en følelse av at de er oppdiktet, de er satt sammen med eller uten rim for å lage noe spesielt.
De gamle sangene som har overlevd århundrer var ofte født i smerte og nød og dype personlige erfaringer, som f. eks. Brorsons salmer.
Den sangen vi hører om her, er en himmelsang. Slik skal det bli der! I teksten vår heter det: De synger. Og det var de som hadde seiret over dyret.
Når det står at det er Moses’ og Lammets sang, viser det sammenhengen mellom det gamle og det nye testamentet – og deretter evigheten. Moses’ sang er den første sang i Bibelen om frelsen. Og lammets snag er den siste på jord – og den evige sang i himmelen. De jordiske sanger er ofte kortvarige, tomme og tøysete.
Her synger de om Herrens gjerninger og Herrens frelse! Det store er det Gud har gjort for sitt folk, og hvorledes han har ført oss til himmelen. Det blir det evige tema. Kan du synge den nye sangen, synder som ferdes på sorgens jord?
Og hvorfor er vi der? Det blir en del av evighetens sang. Vi skal alltid synge den til Lammets pris. Sangeren sier sant: ”En evighet blir ei for lang til ham å prise med min sang.”
Hva er Mose sang, som også de frelste skal synge til ære for Gud og Lammet?
1. Først: Om befrielse. Israels folk var nettopp blir utfridd fra Egypt der det var trengsel og slavekår. Det er bilde på synden og verden og det den har å by et menneske. Fra 2. Mos. 12 vet vi at denne utfrielse skjedde ved blod fra et lam. Hver husstand måtte slakte et lam og bruke blodet som tegn på døren.
Da ble de berget ved Guds veldige makt. Det var det første steget. Her ved Rødehavet skjedde det igjen: Gud talte og det skjedde, 2. Mos. 14, 26. Gud ga de frihet: Gå gjennom havet.
Slik frelste han oss. Jesus døde for våre synder, og tilgir og renser oss ved sitt blod. Det er hovedsaken for oss kristne – og det er vitnesbydet vårt. Lever det ennå, eller har det stilnet av i ditt hjerte?
2. Dernest: De sang om seier over fienden, Åp. 14, 5ff. Egypterne fulgte etter Israel, Farao ville ha dem tilbake so slaver. Han ville utnytte dem og ventet fordeler av dem.
Nå var Israel inneklemt – mellom egypterne og havet. De var overgitt til døden og kunne aldri vinne seier alene. En naturlig frykt overveldet folket, 2. Mos. 14, 10f. De manglet troen på Gud og hans allmakt, de ville tilbake, v. 11.
Men Moses sa til dem: Dere skal få se at seieren er vår, v. 13f. Han var en troens kjempe i det øyeblikk. Han overlot saken til Gud og sa: Han skal gjøre det. Her ser vi at det var Gud som handlet, ikke folket. De var bare lydige og gikk.
Slik er det med oss. Når vi synger rett her på jord, er det sangen om Guds frelse i nøden. Han seirer, ikke vi. Vi får ta imot Herrens seier og leve i den. I kap. 12, 11 har vi lest: De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Der er løsningen for oss alle.
3. De synger om Guds under, 2. Mos. 14, 22f. Det var ikke noe mindre enn et veldig under både menneskelig og åndelig. Herren selv banet vei der ingen vei var – i havet.
Veien videre var hele tiden nye under. Først: a) Sky-og ildstøtten, v. 19 og 24. Gud viste vei gjennom mørket og han vernet dem på reisen. Gud stod mellom dem og fienden. –Slik blir det hele veien gjennom ørkenen. I førti år levde de på denne måten. Herren lyste opp om natta og viste hvor de skulle reise.
I 2. Mos. 40, 36-38 står det fint beskrevet: ”Når skyen løftet seg fra tabernaklet, brøt Isrels barn opp. Slik gjorde de på alle sine ferder.” Det var tegnet på Guds nærvær. Han ville aldri svikte dem.
En parallell er Paulus i Apg. 18, 10: Herren sa: Jeg vil være med deg, ingen skal legge hånd på deg. Og i Jes. 41, 10 har vi løftet: Vær ikke redd, for jeg er med deg. Uansett hva vi opplever av motgang og vanskeligheter, er Herren selv med sitt folk. Og vi kan synge frimodig: ”Hele veien går han med meg…”
b) Da kom det nye underet: De gikk gjennom havet. V. 21. Det kunne de ikke gjøre av seg selv. De skulle ikke forsøke å ordne noe eller gjøre det på sin måte. Folket skulle bare lytte etter det Gud sa og gjøre alt på hans måte.
Hva gjorde Gud? Han talte til Moses, v. 15. Moses skulle bare ta staven, symbolet på Herrens makt ved Moses, og rekke den ut over havet. Da skal underet skje. Og Gud viste sin veldige makt.
Egypterne derimot trodde ikke på Guds hjelp. De bare fulgte etter og mente vel det var naturlig ting. Men Gud skapte forvirring iblant dem. V. 24f. Og hele hæren gikk under i bølgene. V. 28-31. Israel stod på elvebredden og så (v. 30)Guds under og frelse. De måtte nok erkjenne at det ikke var deres eget verk. Her handlet bare Gud! Frelsens dag for noen ble en dommens dag for andre. Slik blir endetiden.
Da – kom sangen. Kap. 15, 1. Herren er m in styrke og min lovsang, og han ble meg til frelse! Det er frelsessangen. Hva er din sang? Kjenner du Lammet som døde, som tilgir og bevarer. Etter har du tapt sangen? Da kan du si med David: Gi meg igjen din frelsesfryd, Salme 51, 14.
Det er denne sangen som skal tone i himmelen gjennom alle evigheter. Amen.
