Hvem er skjøgen? 1.
I Åpenbaringen 17 er det tale om den store skjøgen. Hvem er hun? (I NB-07 og NT-05) er brukt ordet "horen".)Det er et stort tema som jeg ikke kan løse fullt ut. Men jeg skal prøve å peke på noe i den sammenheng og sette det inn i vår tid om mulig. Jeg skal prøve å komme tilbake til dette i flere innlegg med tiden. Her må vi se det i sammenheng både med hele Åpenbaringen og profeten Daniel og ellers andre steder i Bibelen.I dag vil jeg bare peke på noe Hans Nielsen Hauge skrev om dette, i boka "Forsøk til avhandling om Guds Visdom", s. 225. Her sier han først at han ikke har hørt noen forklaring om det, og derfor bad han Gud om lys over saken. Da sier han at ut fra Johs 8, 31f skjønte han at "der var en død djevelsk tro blant de fleste".Og Åpenbaringen handler mye om de siste tider. Mange andre skriftsteder sier noe om frafall mot slutten av denne tids husholdning. Og det kan vel ikke være tvil om at vår tid har mye av det. Og frafallet kommer så ufattelig fort i våre dager. Alt skjer så fort nå, utviklingen går med stormskritt. Derfor er det enda viktigere å holde sterkt fast på de gamle sannheter. For i stormen skal det lite til for å rykke opp og rive ned noe.Haugianeren Matheus Holte har skrevet noe om dette. Og han har rett når han ønsker at "Skriftens klare og alvorlige vitnesbyrd om den store religiøse forførelse i endetiden, (må) virke til selvprøvelse og en rett nød i våre hjerter".La det bli bønnen!
Del 2.
Åp. 17 begynner med å vise oss dommen over den store skjøgen. Når det står om en spesiell dom over henne, må det bety en alvorlig situasjon. Derfor kalles hun også stor. Dernest står det at hun sitter over de mange vann, som trolig betyr at hun har stor innflytelse og makt. Hun hersker over mange folk.
Vers 2 fører oss noe nærmere kvinnens liv. Hun har drevet hor med lederne i verden (kongene på jorden), og folket på jorden. Det ser ut til at det gjelder de fleste mennesker. Tanken føres straks til det STORE frafall som Bibelen taler om. Hor betyr utroskap og brukes i Bibelen om ofte i religiøs betydning, om slike som dyrker fremmede guder samtidig som de ikke helt forlater den sanne Gud. Det kan derfor bety en sammenblanding av flere religioner her, det vil kaller synkretisme. De har drukket seg drukne av det. Og drukkenskap er en slags sykelig hengivenhet til noe der man blir avhengig – som narkotika. Religion er en meget sterk avhengighet, som f. eks. Islam i noen land.
Vers 3: Engelen førte Johannes ut i ørkenen, antagelig i et syn. Der ser han en kvinne som sitter på et skarlagenrødt dyr. Det var unaturlig med flere hoder og horn og spottenavn på seg. Dette er symboluttrykk, og det klargjøres etter hvert.
Vers 4 forteller noe om kvinnens klær og utstyr, også det symbol på rikdom og makt og ære. Ytre sett er det altså noe storslagent over henne. Hennes kjennetegn er tydelig nok det som alltid har preget verdslig makt og storhet.
Og i vers 5 er hennes navn oppregnet. De er flere. Men det er uenighet om det første er et an navnene eller en felles beskrivelse: hemmelighet. I engelske bibler (f. eks. KJV, RV 1881 og NIV) har disse navnene med store bokstaver, og der Hemmelighet er ett av dem. Også den norske bibelen Guds Ord av N. Yri følger denne linje. Grunnteksten har ikke noen antydning om store bokstaver her, noe også Albert Barnes gjør oppmerksom på i sin kommentar.
Norske bibler har ellers oversatt slik at det er de følgene navn som er en hemmelighet. Og navnet blir da: Babylon, den store, Mor til horene og avskyelighetene på jorden (NB-07). Navnet er en beskrivelse av hvordan hun er. Og da er vi et steg nærmere svaret på spørsmålet: Hvem er skjøgen?
At navnet er en hemmelighet (eller kanskje en del av navnet) viser at ikke alle har forstått hva det dreier seg om. De har tatt henne ”for god fisk”, som det heter. Og det er grunnen til at de er blitt lurt av henne. Hun har så å si tildekket sine hensikter og framstått som en annen enn hun i virkeligheten er. Det er en av nøklene, eller hemmelighetene, til den religiøse forførelse. Og derfor får hun mange etterfølgere. – Men vi må vente litt på det endelige svaret på hvem hun er.
Del 3.
Det har vært alminnelig enighet om at Babylon er et symbolsk navn og ikke byen i Irak. Men det var i den byen de reiste Babels tårn, også det et symbol på storhet og makt (1. Mos. 11). I v. 6 knyttes så kvinnen til de kristne, og de er tydelig nok martyrer: De helliges blod og Jesu vitners blod. Og denne sammenhengen undret Johannes seg over. Han hadde ikke regnet med det. Kvinnens var drukken av deres blod, så hun er delaktig i deres død. Det verste er kanskje at hun har sin glede i at de dør.
Det ligger en hemmelighet gjemt i kvinnen, v. 7ff. Det er en sammenheng mellom kvinnen og de døde og dyret som er beskrevet. Rødfargen(e) kan vise til luksus og prakt og rikdom.
Det er alminnelig enighet om noe av tolkingen her. Dyret er det samme som i kap. 13, 1. Men det er trolig ikke bilde på selve djevelen, men på en politisk makt. Åpenbaringen er skrevet i Romerrikets tid, så det er naturlig å vise til det. Uttrykk som horn, hoder, kroner, løve m.m. taler for det samme, og de har sin bakgrunn i Dan 7. Det har vært på jorden og er det ikke der lenger, men det skal komme igjen. Hun skal altså bli borte en tid, men komme igjen.
I v. 9 brukes sju-tallet. De sju hodene på dyret er sju fjell og de er sju konger. Dyret er også en konge som har vært før, men blir det åttende i rekken når det kommer igjen, v. 10f. – dernest kommer titallet: Ti horn er ti konger uten makt og rike, men skal herske sammen med dyret en kort stund (en time). Jfr. her Dan. 7, 24. Dette er framtid for Johannes.
Da kommer krigen, v. 14. Den blir mellom dyret og dets allierte og Lammet – Kristus. Dette antyder den siste tid når Lammet skal være på jorden igjen. Men Lammets seier er viss.
I v. 15 kommer en forklaring på vannet i v. 1: Det betyr mange ulike folkeslag. Med neste vers inntreffer en forandring mellom dyret og skjøgen, som ender med skjøgens fall. Gud vil med andre ord bruke verdslige fyrster og land til å utføre sin vilje, i dette tilfelle å knuse skjøgen. Gud har ofte brukt en verdslig statsmakt i sin tjeneste, f. eks. i GT:
I v. 17 finner vi det forunderlige ordet at Gud overbeviste dem om hva de skulle gjøre, slik at Guds vilje skjedde. I ”En levende bibel” er det gjengitt slik: ”For Gud vil sørge for at de tenker ut en plan som tjener hans hensikt.” I slike tilfelle MÅ verden gjøre det Gud vil, selv om det er mot deres egen vilje! Og grunnen er ganske enkelt at Guds ord må bli fullbyrdet. Det Gud har sagt skal og må skje.
Til slutt finner vi så en forklaring på hemmeligheten med kvinnen, v. 1: Det er den store byen som hersker over kongene på jorden, dvs. styrer og hersker over alle folk. Den har også lederne i andre land i sin hånd. På bibelsk tid var det konger og keisere, nå er det både eneherskere og demokratisk valgte ”folketing”.
Del 4.
Etter denne gjennomgang av kap. 17 i Åpenb., er det tid for å tale mer om hva dette betyr. Forståelsen er noe ulik. Verken Luther eller Calvin har skrevet kommentar til Åpenbaringen. Men senere er det skrevet mye om emnet. Uten å gå inn i altfor mange detaljer, kan vi samle noen hovedtolkinger.
I første omgang refererer det til Romerriket i siste del av det første århundre. I profetisk perspektiv handler det om den siste tid. Alt sikter mot det. Derfor vil navn og uttrykk være symbol på noe som skulle komme. Og det gjelder både religiøse og politiske forhold.
Skjøgen står i motsetning til solkvinnen i kap. 12 og til lammets brud og det nye Jerusalem, kap. 19, 7ff og 21, 9ff. Dyret er symbol for et rike og skjøgen en by, Babylon. Noen mener at dette er Babylon i Irak, men det er mer trolig at det er symbolnavn på Rom. Kvinnen sitter på sju fjell, og byen Rom er grunnlagt på sju fjell. De første lesere ville forstå dette, og de ville tenke på Rom og Romerriket når det f. eks. står at kvinnen hersket over kongene på jorden, v. 17-18.
Et viktig trekk ved både kvinnen og dyret er det religiøse. (Og her ligger også tanken om Antikrist, kap. 13.) Og det ser ut til at religion og stat blir knyttet sammen, men på en annen og sterkere måte enn f. eks. i vår statskirke. De kan ikke sammenlignes. Staten tar religionen i sin tjeneste, men i en forvansket form. Og samtidig har religionen innflytelse på staten: kvinnen sitter på dyret. For en gudløs stat ville aldri tåle Bibelens ord om både synd og nåde og den levende Gud.
Men mot slutten av kapitlet kommer den store forandringen: Staten tar et oppgjør med de religiøse og knuser dem totalt. Her må det være tale om både hedenske religioner, Islam og en utvannet og ubibelsk ”kristendom”.
Luther mente at Antikrist var paven og romerkirken. Calvin var enig her. Når vi tenker på den blodige historie med makt og prakt den er kjent for, er det tydelige likhetstrekk. Slik sett har de rett. Men vi må ikke stanse der. For mange religiøse system (kirkesamfunn) får noe av de samme trekk over seg etter en tid. Johannes klargjør i 1. Johs 2, 18 at det ikke bare er en person som skal herske en gang. Det dreier seg om mange antikrister som har vært til stede i hele historien. Og det er tale om Antikrists ånd, som fornekter den sanne Guds Sønn, kap. 4, 3 i samme brev.
At det er tale om flere skjøger, kommer også fram i v. 5: Hun er mor til skjøgene og all styggedom på jorden. I endens tid vil det måtte bety kirker og samfunn som er besmittet av den samme vantro og sløvhet med hensyn til både lære og liv. Og det kan ikke være galt å se dette i forhold til bibelsynet. For det er jo slik at Bibelen er grunnboka for vår kristendom. Vi tilber ikke en bok, men vi bygger vår tro og liv på det som står i boken.
Når man da avviker fra Bibelen, må det få følger for vårt trosliv og evige skjebne. Det er sammenblandingen av verdslig tanke og mening og bibelens ord, som er åndelig hor. For da forsøker man å bygge sitt liv på to grunnvoller. Synd og nåde kan aldri forenes. De som gjør det, vil møte en forferdelig dom som de ikke hadde ventet eller forutsett. Slik er det å være åndelig blind. Må Gud få hjelpe oss alle til klarhet.
Amen.
---
66-Åp 17, 14
Endeleg siger.
Dette er ein kort og viktig tekst. Det gjeld eigentleg heile kristendommen: Lammet skal sigra. Her vil me kanskje ta verset ur otr ein samanhang, men det seier oss likevel noko.
Lammet er Jesus. Det erv tvillaust. Joh. 1, 29. Me møter han gjennom heile Bibelen, også til slutt i Openberringa i himmelen, kap. 21, 23. Han skal sigra. Det tyder at det blir bitter kamp og strid. Den byrja ved syndefallet då Gud profeterte om striden som skulle koma mellom kvinna si ætt, som er Messias, og Djevelen, som var slangen. 1. Mos. 3, 15.
Kven skal han sigra over? I teksten står det i fleirtal: sigra over dei. I samanhangen i Openb. står det om den siste tid, der kongar skal strida saman med dyret. Alle har ein tanke og eitt mål: Å knusa Guds rike. Men Lammet skal sigra. Gjennom alle tider har Lammet Jesus Kristus hatt mange fiendar å kjempa mot, og det vil han ha så lenge denne tids står. Kven er det?
1. Satan.
Først og fremst er det den gamle slangen, Satan eller djevelen. Han er Guds svorne fiende. Han er vår motstandar, 1. Pet. 5, 8. han er ein baktalar og bedragar som møter opp alle stader der Guds folk er. Han byrja i Edens hage, 1. Mos. 3, 1. Der står det at han var listig, og difor vinn han så ofte.
Djevelen vil oss vondt. Det er godt å vera klår over det.
Men Jesus sigra. Kor hende det? På Golgata. Det var ein krigsskodeplass for guddommen der den vonde og den gode møttest. Jesus sa det føreåt i Joh. 12, 31: No fell det dom over denne verda. No skal hovdingen over denne verda kastast ut. Og i Kol. 2, 14-15 kjem resultatet: Han strauk ut skuldbrevet --- Han avvæpna maktene og herredøma --- han viste seg som sigerherre over dei på krossen.
Roper på Golgata var i alle høve så høgt at Johannes høyrde det. Og han hugsa det heile livet. Som gamal skreiv han evangeliet, og han er den einaste som har dette med: Jesus ropte: Det er fullbakt! Joh. 19, 30. Han har sigra, skriv han i Op. 5, 5. Og med han gjekk heile den vonde åndehæra i grav, og snart ventar den endeleg avgjera då dei alle skal vera i eldsjøen, Op. 20,10.
2. Kjøtet i oss.
Som kristne har me fått ei ny natur, den er guddommeleg og kan aldri synda og ho vil ikkje. Men frå fødselen har me framleis den gamle natura, som vert kalla kjøtet. Den nyttar Satan seg av og lurer sin vilje inn i menneska slik at dei gjer hans vilje.
Der Jesus får råda, må han gje tapt. Paulus skriv av eiga erfaring til korintarane: Gud vere takk som gjev oss siger ved vår Herre Jesus Kristus. 1. Kor. 15, 57. Me får del i Kristi siger, og han seier han er på vår sida. Då kan ingen tapa. Lammet har sigra.
3. Antikrist.
Han er Satans siste tenar, og han stig fram i den siste tida for å prøva ennå ein gong å riva Jesus ned av trona. Me skal ikkje ta tid til å seia mykje om han her. Men me må peika på at det blir ein hard strid. Op. 13. Men også der vil Lammet sigra. Det skriv Paulus om i 1. Kor. 15, 24f. : ”Han har gjort til inkje all makt og alt herredøme og velde.” Difor blir det ein total siger til sist.
4. Døden.
Han er den siste fiende, 1. Kor. 15, 26. Døden er til slutt oppslukt til siger, v. 54. Som resultat av det ser me at i himmelen skal ikkje døden vera meir, Op. 21, 4. Då gjeld berre livet, det evige fullkomne og endelause livet hjå Gud.
Døden har skapt mykje sorg og strid og fortviling mellom folk. Store hav av tårer har falle på grunn av døden. Få ting er så trøysteslaust som den. Difor vil gleda bli stor når det verkeleg går opp for dei frelste at dei ikkje skal møta døden meir. Men alt nå kan me gleda oss over at det blir slik. Det er litt av den lyse og gode framtida som ventar Guds folk.
Lammet har sigra.
